I en lengre artikkel tidligere denne uken har Europower undersøkt strømprisene på utenlandskabelen North Sea Link (NSL) som kobler det norske strømnettet til det engelske.
Prissettingen på NSL skiller seg fra de andre utenlandskablene fordi det er en egen prisauksjon for kabelen. Dermed må kraftmarkedet forholde seg til tre priser istedenfor to. I praksis betyr dette at gjennomsnittsprisen på NSL-kabelen ligger mye nærmere den norske strømprisen i prisområde NO2 enn den engelske strømprisen.
I snitt lå strømprisene på dette nivået i oktober, november og desember:
- NO2: 126,70 euro/MWh
- NSL-NO2: 132,29 euro/MWh
- UK: 239,26 euro/MWh
Dermed gikk norske kraftverk glipp av en betydelig ekstrainntekt sammenlignet med hva de ville fått for strømmen hvis prisen på NSL istedenfor hadde ligget opp mot det engelske prisnivået.
I tråd med forventningene
Per Arne Vada er næringspolitisk rådgiver i bransjeorganisasjonen Energi Norge. Han forklarer at det er helt naturlig, og helt i tråd med forventningene, at prisen på NSL-kabelen ligger nærmest den norske NO2-prisen.
– På lang sikt forventer vi at prisen for NSL- og SDAC-auksjonene i NO2 vil være lik, sier Vada.
SDAC er en forkortelse for "Single Day-ahead Coupling". Dette er det såkalte day-ahead-markedet der strømprisene settes i det europeiske strømmarkedet. NSL-kabelen er ikke en del av dette markedet som følge av Brexit, og det er derfor det må kjøres en separat NSL-auksjon før den vanlige SDAC-auksjonen.
Vada forklarer at det ikke er mulig for hvert enkelt vannkraftverk å øke prisen gjennom å kreve mer for sin produksjon gjennom høyere produksjonsbud.
– Det er stor konkurranse om å produsere i Sør-Norge. Hvis en aktør legger seg opp mot UK-prisen, så vil det være andre produsenter som kan produsere til en lavere kostnad fordi de har satt en lavere vannverdi, sier Vada.
Vannverdien er verdien hvert kraftselskap setter på vannet i sine magasiner. Det kan variere fra magasin til magasin, og så lenge prisen de kan få er høyere enn denne verdsettelsen, er det rasjonelt og økonomisk lønnsomt å tilby vannet til kraftauksjonene.
– Man selger ikke direkte til utlandet, men til budområdet man er tilknyttet. I det budområdet er det andre produsenter. Så lenge kostnadene er lavere i Norge enn i UK, så vil prisen bli lavere, sier Vada.
Det er totalt 487 vannkraftverk i prisområde NO2, ifølge vannkraftdatabasen til NVE. De er fordelt på totalt 250 hovedeiere. Agder Energi eier flest med 37 vannkraftverk, men det er Statkraft som har størst samlet kraftproduksjon med 13,8 av 45,9 TWh i et normalår.
Prisforskjellen er en arbitrasjemulighet
Det er for øvrig ikke bare kraftprodusentene som kan selge strøm på kraftbørsen. Tradere kan også tilby strøm så lenge de også kjøper den inn for å dekke opp det man har lovet å levere.
– Hvis man over tid så en stor forskjell mellom NO2-prisen i NSL og SDAC så oppstår det en arbitrasje som hvilken som helst kunde av Nord Pool kan hente ved først å selge strøm til høy pris i NSL-auksjonen i NSL, og så kjøpe den strømmen tilbake i SDAC til en lavere pris, sier Vada.
Arbitrasje er å utnytte prisforskjellene i forskjellige markeder. Når aktører gjør det, vil prisforskjellene utlignes slik at det til slutt ikke lenger er noen prisforskjeller.
Vada og Energi Norge mener at muligheten for å tjene gode penger på arbitrasje i praksis vil tvinge frem stadig likere pris mellom NO2 og NSL-kabelen.
Her kommer også kapasiteten på NSL-kabelen inn som en begrensning. For under prøvedriften har overføringen maksimalt vært oppe i 738 MW. Den vil bli doblet til rundt 1400 MW når utenlandskabelen er i full drift. Hvorvidt det er mye eller lite - kommer an på øyet som ser, men det setter uansett en begrensning på hvor mye strøm som kan selges og leveres.
– Det som handles i det markedet i NSL-auksjonen, er bare det kvantumet som kan flyttes på kabelen, sier Vada.
Dermed vil markedskreftene også her presse prisen på NSL ned til den «vanlige» prisen på SDAC-markedet i NO2.
– Flere og flere vil prøve å hente arbitrasjemuligheten, og den vil da forsvinne. Til slutt ender man med samme pris i NO2 for begge auksjonene. Norske kraftverk vil derfor ikke få UK-pris over tid uansett, og det tenker jeg tallene i artikkelen allerede viser, sier Vada.
Kartellvirksomhet er ulovlig
Vada legger til at det også er en juridisk barriere for å ta engelske priser på NSL-auksjonen.
– Hvis man legger seg opp til UK-pris, hvis man stilltiende blir enige om det, så opptrer man som kartell. Det er ulovlig og ikke greit i det hele tatt, sier Vada.
Han og Energi Norge mener derfor at norske kraftverk ikke vil få engelske strømpriser på det de leverer til NSL-kabelen. I hvert fall ikke i snitt over tid.
– Enkelttimene vil man fortsatt bomme på noen ganger. Det vil skje, men over tid vil det i snitt ikke ha noe å si, bortsett fra at det gir tapt effektivitet, sier Vada.
Samtidig er ikke bransjeorganisasjonen fornøyd med at det må kjøres en egen auksjon for North Sea Link. De skulle helst sett at det ikke var nødvendig.
– Vi skulle veldig gjerne hatt UK med i SDAC, men det går ikke fordi de har gått ut av EU. Sånn sett er NSL-auksjonen nest beste løsning sånn situasjonen er, sier Vada.
