Bredbånd er svært viktig for næringsutviklingen i Norge, ikke minst i distriktene der gode fiberforbindelser som sørger for høy fart til utenlandske nettnoder er helt avgjørende for at selskaper i mange næringer skal kunne etablere seg og ikke minst vokse. Mange selskaper i kraftbransjen har da også gått veldig aktivt inn i denne næringen – ikke minst Lyse.

Men tilgang til strøm er helt fundamentalt for så å si all ny næringsaktivitet i Norge. Det er nærliggende å anta at vi kunne trenge å investere langt større summer i nettkapasitet, enn i bredbåndkapasitet.

Investeringsundersøkelsen som Statistisk sentralbyrå publiserte fredag, viser at bransjen selv forventer å bruke litt mer penger i år, enn hva som faktisk ble brukt i fjor. Men vanligvis blir det investert mindre enn hva anslagene tilsier.

Til syvende og sist betales nesten all utbygging av bredbånd av kundene, via bredbåndregningen. Resten sponses av det offentlige.

Slik er det ikke for strømnettet, noe de fleste lesere av Europower kjenner svært godt til. Men fungerer dagens finansieringsmodell? Ikke hvis målet er å bygge så mye nett som «alle» sier at vi trenger. Da må vi sette opp tempoet dramatisk. Er da løsningen den modellen som har gitt oss edruelig og trygt finansiert, men begrenset, utbygging fram til nå?

Brukeren må til slutt betale

At vi skal finansiere nettutbygging annerledes enn i dag, betyr ikke at vi skal ha nettleie betalt over skatteseddelen, slik KrF har foreslått. Sett fra sidelinjen virker det åpenbart at det må være den faktiske brukeren av nettet som i det lange løp skal ta regningen. Det er også riktig å innføre den nye nettleiemodellen, som kollega og politisk redaktør Haakon Barstad skriver i denne kommentaren.

Men hvem som mottar første faktura for selve utbyggingen, og som sørger for at nettet kommer på plass, er en annen sak. Kanskje skal regningen gå til stat, fylker og kommuner som ønsker å satse på utbygging av nett. Investeringen kan hentes inn via nettleie over mange år. Rentekostnadene blir lavere: Ingen har så gode lånebetingelser som stat og kommune. Samfunnsbedriftene har vært inne på en slik løsning. Overfor strømnettutvalget har organisasjonen foreslått endringer i finansieringen.

«Innovasjon og nye markedsmuligheter lar seg ikke alltid regne hjem i tradisjonelle Excel-ark. Vi må erkjenne at politiske energiambisjoner og dagens forvaltningsregime henger dårlig sammen. Vi trenger derfor tydelige, nye retningslinjer som sikrer forskuttert infrastruktur i Norge for å sikre likere strømpriser – så vel som nye fornybare arbeidsplasser over hele landet», skriver Cecilie Bjelland i et debattinnlegg i Europower tidligere i år.

Ja, vi risikerer å bomme

Risikoen er kjent: vi kan bygge et nett til steder der det kanskje ikke blir etablert næringsvirksomhet, eller vi kan bygge ut større kapasitet enn vi trenger i overskuelig fremtid. Men skal frykten for feilinvesteringer stå i veien for ambisjonene om å bygge et strømbasert næringsliv på land som skal stå sterkt i internasjonal konkurranse? Henger det sammen med vekslende regjeringers festtaler?

Dessuten: Samfunnet legger også bredbånd til bygder som sliter med fraflytting, bygger broer til øyer med få fastboende og legger vannledninger ut til den mest isolerte innbygger.

Ikke bare interesseorganisasjoner mener vi skal bygge nett raskere. Overfor Europower har både energiminister Terje Aasland (Ap) og partikollega og næringsminister Jan Christian Vestre understreket betydningen av å bygge nett raskt. Spørsmålet er om det er mer enn ord. Vestre holder døra på gløtt for at Samfunnsbedriftenes forslag kan få gjennomslag.

Strømnettutvalget legger fram sin innstilling om to uker. Da får vi se om de peker på nye løsninger for å finansiere utbyggingen annerledes enn i dag, slik at vi får mer nett, mye raskere.

Nå bygger vi nesten like mye bredbånd som strømnett. Det er en dårlig nyhet