Demonstrantene i og utenfor Olje- og energidepartementet (OED) har de siste dagene fått betydelig oppmerksomhet.


– Det er ikke et rom for å gjøre en politisk vurdering om man skal tjene penger på grønn energi, hvis det fortrenger reinsdyrsamene på Fosen og utsetter sørsamisk kultur for et så ubehørig press som Høyesterett har funnet ut at det gjør, sier Aslak Heika Hætta Bjørn.

Hætta og titalls andre samer og støttespillere lenket seg mandag fast utenfor regjeringskvartalet. De krever at vindturbinene på Fosen rives.

Det er 500 dager siden Høyesterett oktober 2021 la frem dommen om at vindkraften på Fosen strider imot samenes rettigheter.

Det som i langt mindre grad er kjent er alle spissfindighetene som førte til fellende dom. Det er heller ikke godt kjent at regjeringen allerede har riving av turbiner som et alternativ på blokka.

Riving er slett ikke regjeringens førstevalg, de ønsker helst å gjøre tilpassinger, men i et utredningsdokument er «…flytting/fjerning av turbiner» listet opp som et mulig tiltak.

Rett til kulturutøvelse

Først det grunnleggende. Dommen fra Høyesterett fra 2021 handler om vindparkene Storheia og Roan krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse.

Storheia og Roan er to av i alt seks vindparker på Fosen. Med sine 80 turbiner og 288 MW er Storheia den største av de seks vindparkene. Roan er nest størst med 71 turbiner og 255 MW. De fire andre vindparkene på Fosen er ikke omfattet av rettsprosessen.

Storheia og Roan er de to største vindparkene i landet, og produserer i grove tall oppunder 1 TWh hver årlig. Det var strid om disse vindparkene i nesten et tiår før høyesterettsdommen kom i 2021

Det som er helt sentralt i dommen, er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det er en konvensjon Norge har forpliktet seg til, og den er dermed å regne som en del av norsk lov.

Konvensjonen slår fast at personer som tilhører en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer i gruppen.

Reindrift er en form for slik kulturutøvelse.

- Å tvangsflytte samene når det lønner seg for staten er noe vi drev med for 100 år siden i Troms. At vi fortsatt vurderer dette er flaut for Norge, sier Hætta Bjørn.Samene protesterte tidlig

Det er altså rammene rundt saken, men saksgangen er viktig for utfallet. Dermed må vi spole tilbake til 2010 da NVE ga konsesjon til bygging.

Konsesjonen ble opprinnelig gitt til Sarepta Energi (eid av TrønderEnergi og NTE) og Statkraft Agder Energi Vind, men i dag er Statkraft største eier.

Aslak Heika Hætta Bjørn mener tiden for politiske prioriteringer er langt forbi. Her står han sammen med representanter fra Natur og Ungdom, som viser sin støtte til samene. Foto: Sunniva Steen Tellesbø/ Europower

Allerede før konsesjonen ble gitt, hadde reineierne i området protestert mot utbyggingen fordi vindkraften ville være til hinder for reindriften. De påberopte seg FN-konvensjonen, og at utbyggingen ville krenke deres rettigheter til kulturutøvelse.

Siden konsesjonen ble påklagd, gikk saken videre til OED. Etter behandling i departementet, ble endelig konsesjon gitt i 2013.

Departementet hadde konkludert med at utbyggingen ville ha stor negativ effekt for reindriften, men at områdene «…fortsatt kan benyttes til reindrift også etter en utbygging, selv om dette skulle kreve større ressurser fra reindriftsutøverne i form av økt arbeidsbyrde».

Da tok reindriftssamene saken til retten.

Kartet viser plasseringene av de 80 turbinene i Storheia vindpark. Planområdet er 38 kvadratkilometer. Foto: Statkraft

Bygging og rettsprosesser parallelt

Det som er helt vesentlig, er at selv om samenes rettigheter ikke var avklart i retten, fikk utbygger likevel tillatelse til å starte byggingen. Fosen Vind fikk en såkalt forhåndstiltredelse, en særskilt tillatelse om å kunne starte før alle avtaler er på plass. Denne tillatelsen ble også påklagd reindriftssamene, men heller ikke der fikk de gjennomslag.

Deretter fulgte en lang rettsprosess i flere rettsinstanser, og med flere saksforhold. Parallelt startet utbyggingen i 2016. Tre år senere ble vindparkene satt i drift.

Kalkulert risiko

Utbygger hadde gyldig konsesjon og alle tillatelser på plass, men det var altså etablert en rettsprosess som kunne ende med at konsesjonen ble kjent ugyldig. Å starte utbyggingen likevel, må dermed kunne defineres som en kalkulert risiko fra utbyggers side.

Særlig hvis man tar i betraktning at FNs høykommisjonær for menneskerettigheter i 2018 anmodet å stanse byggingen av Storheia. Høykommisjonæren hadde vurdert saken etter en klage fra reindriftssaken.

I svaret fra den norske regjeringen ble det understreket at slike anmodninger bør imøtekommes, men likevel ble kravet tvert avvist.

Regjeringen gikk derimot til det oppsiktsvekkende skritt å be FN om å ikke engasjere seg:

– Det rettes en henvendelse til komiteen om å trekke anmodningen om anleggsstans tilbake, skrev regjeringen.

Kunne valgt andre løsninger

I 2020 tapte samene i lagmannsretten. Retten slo fast at vindkraften utgjør en vesentlig negativ effekt for samene, men kom frem til at erstatning for vinterfôring av reinen i innhengning, ville gjøre at samene kunne opprettholde sin virksomhet.

Lagmannsretten konkluderte dermed med at samenes kulturutøvelse ikke var krenket.

Det er dette punktet Høyesterett ikke er enig i. Høyesterett mener det er for stor usikkerhet knyttet til at betalt vinterfôring er tilstrekkelig for at artikkelen i FN-konvensjonen ikke er brutt.

Vesentlig i saken er at FN-konvensjonen ikke åpner for at minoriteters interesser kan veies opp mot generelle samfunnshensyn.

Store økonomiske interesser skal altså ikke bety mer enn reindriftssamenes rettigheter. Logikken i dette er at hvis økonomiske hensyn veide tyngst, ville samer og andre urfolks sine rettigheter nesten aldri vunnet frem.

Men FN-konvensjonen kan veies opp mot andre grunnleggende samfunnshensyn, i dette tilfellet klimaforandringer og behov for mer fornybar energi. Dette har Høyesterett vurdert nøye.

Konklusjonen er at det i denne saken ikke er relevant.

Det fantes andre utbyggingsalternativer som ville vært mindre inngripende for reindriften. Ved å ha valgt andre løsninger og plasseringer, kunne Fosen Vind sørget for at utbyggingen ikke kolliderte med reindriftssamenes rett til kulturutøvelse.

Dermed konkluderte Høyesteretts med at konsesjonene til Storheia og Roan er ugyldig.

Partene står steilt imot hverandre i vindparkene Storheia og Roan på Fosen. Høyesterett ga reindriftssamene rett i at deres rettigheter er krenket. Foto: Statnett

Fjerning av turbiner et alternativ

Det er ingen tvil om at dagens regjering har arvet Fosen-floken fra den forrige regjeringen. Det var under Erna Solbergs ledelse at byggingen startet og FN ble avvist.

Men det hjelper lite for dagens regjering. De har ansvaret for å finne en løsning, og det store spørsmålet er hva som skjer nå.

Som demonstrantene har fått fram tydelig, så har det gått 500 dager siden dommen falt, og regjeringen har ikke sagt tydelig hva de vil gjøre.

Et dokument fra september 2022 gir imidlertid noen indikasjoner. Det ble sendt fra OED til reindriften, og er et forslag til hvordan saken skal utredes.

I all hovedsak handler det om å finne avbøtende tiltak slik at reindriften ikke blir skadelidende av vindkraften. Andre beiteområder, tilrettelegging av transport og midlertidig turbinstans er noen eksempler som nevnes.

Mot slutten av brevet står det et alternativ som potensielt kan få store konsekvenser for vindkraften på Fosen, særlig de siste ordene:

«… andre endringer i drift, utforming og/eller omfang av vindkraftverkene med tilhørende infrastruktur og anlegg, herunder utbedring av veier/skjæringer, ferdselsbegrensinger og flytting/fjerning av turbiner.»

– Det har siden høsten 2022 vært gjennomført konsultasjoner med reindriften om det nærmere innholdet i utredningsprogrammet. Konsultasjonene er ennå ikke avsluttet, skrev statsråd Terje Aasland nylig som et svar på et spørsmål fra stortingsrepresentant Lars Haltbrekken.

– Området fullstendig endret

Dommen gir ingen signaler om hvordan saken bør løses. Den krever ikke at turbinene skal rives, og den antyder heller ikke noe om at å rive noen turbiner kan hjelpe på situasjonen.

Tvert imot antydes det at vindparkene i sin helhet utgjør problemet:

  • Utbyggingen har endret karakteren av området fullstendig, heter det i dommen.
  • Turbinene i de to vindkraftanleggene er plassert langs fjellryggene og dermed i områder som er godt egnet som senvinterbeite, står det et annet sted.

Påstander om at reinen etter hvert vil venne seg til vindturbinene, karakteriserte lagmannsretten som spekulativt. Høyesterett sier seg er enig i dette.

I dommen vises det til GPS-målinger som forteller at reinen nå unngår de omstridte områdene.

Høyesterett godtar heller ikke argumenter om at betalt vinterfôring vil gjøre det mulig for reindriftssamene å fortsette virksomheten.

– En slik fôring, hvor halve reinflokken i 90 dager hver vinter skal være innenfor en relativt liten innhegning, er ikke prøvd ut i Norge, heter det i dommen.

Uttaler seg ikke om konsekvenser

NRK prøvde å stille spørsmål til Høyesterett om hva konsekvensene må bli:

– Høyesterett kom i dommen til at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjon i tilknytning til utbyggingen av Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen var ugyldige. Hvilken konsekvens dette vil få for vindkraftanleggene, lå utenfor rammen av sakene for Høyesterett, og Høyesterett kan følgelig ikke uttale seg om dette, svarte justitiarius Toril Marie Øie.

Politi fjernet demonstrantene fra regjeringskvartalet mandag ettermiddag.