Strømkrise. For ett år siden inntok vi morgenkaffen med stigende bekymring for strømprisen. Nå domineres nyhetsdekningen av saker om ekstreme strømpriser og mulig fare for strømkrise og rasjonering. Oppmerksomheten har ikke blitt mindre og folks følelse av maktesløshet, sinne og frykt for å takle en strømkrise må tas på alvor. Lite nedbør, utenlandskabler, krig, flaskehalser, motstand mot utbygging av ny fornybar kraft, lite fleksibilitet i forbruksmønsteret og forventninger om økt forbruk, gir samlet grunn til økt bekymring.
Eksperter og politikere i posisjon forsøker å forklare at alt henger sammen med alt. Andre med noe større avstand til makten peker på enkeltfaktorer og raske løsninger. Ingen av delene trygger folk som er blitt vant til rimelig strømforsyning som en basistjeneste. Bakgrunnen er en nasjon som er flasket opp med billig kraft som arvesølv og et potensielt frikort over til Norges nye elektriske fremtid.
Derfor må vi forstå at det fremmes høylytte krav om enkle og umiddelbare løsninger, nå. Derfor må norske politikere ta inn over seg at energifeltet er i utvikling. Det eneste sikre er at energifremtiden ikke er lik energifortiden. Selvsagt skal situasjonen følges nøye og det må gjerne settes ned enda flere utvalg med prosessforbedring og statusbeskrivelser som mandat. Brannslukking med støtteordninger og åpne debatter er også bra. Men vi trenger også langsiktig politisk lederskap. Med et flertall av politikere som forstår og finner sammen når folk er utrygge. Som tør tenke at dagens energiregime ikke er perfekt, uten at det trenger å utløse full markedsintervenering og terminering av avtaler. Vi trenger politikere som balanserer flere tanker i hodet samtidig, politikere som ser at løfter og visjoner i partiprogram og veikart også krever forbedring og kanskje endringer i måten energiressursene produseres, forvaltes og fordeles.
Det er ingen quick fix løsning av strømkrisen, men vi skal heller ikke kaste bort de mulighetene som ligger i en krise. Samfunnsbedriftene Energi mener det er viktige grep politikerne snarest må sette på sitt styringskart:
Trygghet først. Strømstøtte eller (indirekte) makspris, hva babyen heter er ikke viktig så lenge budskap og lovgivning er krystallklar for folk. Staten tar risikoen for priser over x øre kWh på primærforbruk, nå – og i årene fremover.
Få sammenheng i energipolitikken. Energiloven og dagens finansieringsordninger forvalter eksisterende behov og ressurser, men samvirker ikke for å møte fremtidens politiske visjoner. Vil vi for eksempel ha bedre strømflyt allerede om få år, må vi tillate forsert utbygging av sentralnett mellom nord og sør og få hurtigspor i forvaltningen.
Forbruk og tilgang må henge sammen
Stortinget må ta større ansvar for balansen mellom visjoner, produksjon og overføringskapasitet. La politiske løfter møte faktiske regulatoriske og fysiske flaskehalser og sikre jevnlig flertall for helhetlige planer for tilbud og etterspørsel, slik det i dag gjøres i Nasjonal transportplan.
Få aksept lokalt, med reelle kompensasjonsordninger for naturinngrep og gode prosesser som involverer og engasjerer innbyggerne fra første dag.
Ikke lukk øynene for EU, kom på offensiven og i forkant der vi har felles grensesnitt
Fornybarpolitikken i Norge trenger visjoner, men mangler i dag verktøy for oppfølgning. De ti oljebud la til rette for en fremoverlent og satsingsvillig stat i olje- og gassutbyggingen. En stat som direkte og indirekte tok skattefinansiert risiko ved å bygge ut gassinfrastruktur mot markeder i utvikling. Dagens strømkrise gir oss muligheten til å tenke nytt for hele energiområdet, også fornybar kraft. Men det må starte med et framtidsrettet politisk flertall som tør å styre med minst to tanker i hodet samtidig.
Cecilie Bjelland er direktør i Samfunnsbedriftene Energi
Denne kronikken ble først publisert i Europowers magasin 4/2022.
