Mandag kom den ventede nyheten om at Norge aldri før har tjent så mye penger på eksport av fossil energi som i fjor. Den eksepsjonelle prisveksten de siste månedene i fjor sørger for at det norske handelsoverskuddet ble høyere enn noensinne. Selv om strømprisene tapper manges lommebøker, fylles offentlige kasser til randen. Bildet kommer til å bli forsterket senere i vinter, når kraftbransjen kommer med sine årsresultater.
Mandag fortalte også Europowers engelskspråklige søsteravis Recharge (abonnement) om de skotske prosjektene som skal gi en massiv utbygging av vindkraft på andre siden av Nordsjøen. Dette er bare en forsmak på de energiprosjektene som er i vente i europeisk regi i årene som kommer.
Blant vinnerne av kontraktene finner vi to norske selskaper; Fred. Olsen Seawind (i samarbeid med Vattenfall) og oppstartselskapet Magnora Offshore Wind, som vant den minste kontrakten. Equinor og Aker-konsernet nådde ikke opp.
Skottland vil bli global leder
De skotske ambisjonene om å bli globalt ledende på havvind minner litt om fanfarene og fyndordene vi brukte i Norge for noen år siden, da planene om det flytende havvindprosjektet Hywind Tampen ble lansert. Den gang skulle dette bli verdens største flytende havvindprosjekt.
I dag er Hywind Tampen under bygging og en del av modellen som har vært en norsk industrisuksess de siste 50 årene, der oljeindustrien går foran og viser vei, mens andre bransjer drar nytte av teknologiutviklingen i neste omgang.
Holder det i framtiden? Mens vindprosjektet i Skottland skal forsyne eget og internasjonalt marked med strøm, får Hywind Tampen offentlige milliarder for en gang i framtiden å elektrifisere norske plattformer i Nordsjøen.
Så kan da heller ikke prosjektene sammenliknes i størrelse. Den potensielle kapasiteten i de 17 skotske prosjektene er på hele 25 GW, noe som er rundt 280 ganger større enn Hywind Tampen. Jeg tror kanskje ikke vi forstår dimensjonene i hva andre land nå holder på med.
Skriver på veileder
Den relativt nye regjeringen vil selvfølgelig også satse på havvind, ifølge regjeringserklæringen. Nå for tiden jobber Olje- og energidepartementet med en veileder for arealtildeling, konsesjonsprosess og søknader for vindkraft til havs.
Om ikke tempoet er like lavt som for landbasert vindkraft – det vil si tilnærmet stillstand – går det foreløpig ikke veldig fort. I mellomtiden tildeler altså skottene havvindkontrakter av dimensjoner ukjente for Norge.
I en bransje der vi må forvente voldsom teknologiutvikling i årene framover, må vi spørre hvem som blir framtidens sterkeste selskaper – de som faktisk bygger og drifter nå, eller de som planlegger å gjøre noe en gang i framtiden?
Da den bunnfaste vindkraftteknologien skjøt fart for en del år siden, var Norge i liten grad på banen. Leverandørindustrien har fått en del oppdrag og blant andre Aker-konsernet og Statkraft har fått til noe internasjonalt. Equinor har også vunnet enkelte oppdrag, selv om de tapte i den skotske kampen. Myndighetene rettet satsingen mot flytende havvind fordi man ønsket å bli ledende på det som den gang var en framtidig teknologi.
Vi lever godt på olje og gass
Farten i andre land ser imidlertid ut til å være mye høyere enn i Norge.
I dag er ikke dette noe problem for oss, ettersom vi får så store inntekter at det er få andre enn oljefondsjef Nicolai Tangen som har fantasi nok til å finne ut hvor vi skal plassere dem.
