Av dette, er det bare merverdiavgift på strømstøtten som automatisk går videre, tilbake til forbrukerne som en del av strømstøtten.

Er dette nok?

Fra statens side: Nei.

I stedet for å være finansielt ansvarlige og håndtere strømpriskrisen som det den sannsynligvis er – midlertidig – hanker Støre og Vedum alle disse ganske så ekstraordinære inntektene for å bruke dem i helt vanlig drift av nasjonen Norge.

Så hva er deres plan for 2024, når vi sannsynligvis ikke er på det samme prisnivået som vi hadde fram til midten av september?

Feil å bruke kortvarige inntekter på fast drift

Av de 180 milliardene staten regner med å få inn på to år, er 150 milliarder kroner ekstrainntekter som er direkte knyttet til at prisene er høye.

Uten høye priser blir det ingen toppskatt (regjeringen synes «høyprisbidrag» høres bedre ut).
Uten høye priser blir det langt mindre grunnrenteskatt, både på vannkraft og vindkraft.
Uten høye priser blir det også langt mindre utbytte fra Statkraft.

Det eneste fordelen staten har ved lave priser, er selvsagt at strømstøtten reduseres eller forsvinner.

Enhver som har ansvar for et budsjett i en bedrift, vil vite at det er viktig å være forsiktig med en kortvarig vekst i inntektene, med mindre de uttrykker noe fundamentalt nytt.

I stedet for å hente inn 150 ekstra milliarder fra kraftbransjen i år og neste år – penger som i sin helhet betales av forbrukerne av strøm – kunne regjeringen valgt noe helt annet.

Inntektene kunne vært satt av til nye investeringer i fornybar energi.
Å droppe toppskatten.
Grunnrenteskatten kunne vært hevet fra neste år for vannkraft, slik den blir for vindkraft.

Trenger egenkapital

Alle disse tre tiltakene ville hatt noe til felles: De kunne lagt til rette for en høyere egenkapital i selskapene som faktisk skal investere i ny vannkraft, vindkraft og solenergi.

Nå er det ikke gitt at det ville ledet til flere investeringer i ny produksjon, om alle pengene ble igjen i selskapene. En del hadde funnet veien til eierne, i form av økte utbytter.

Men regjeringen har utvilsomt nå bidratt til at nærmest alle store aktører i bransjen har stoppet sine nye prosjekter. Unntaket er Statkraft, som tidligere i år varslet den største oppgraderingen på 40 år, av Mauranger-kraftverket. Etter at forslaget om økt grunnrenteskatt og toppskatt kom på bordet, har selskapet sittet ganske så stille. Til Europower tidligere denne uka opplyste Statkraft at det ikke er tatt noen beslutning på om utbyggingen skal legges i skuffen. Selskapet ønsket å avvente til det forelå flere detaljer rundt forslaget.

Vel, de foreligger nå. Utvilsomt er det nå et enormt politisk press på Statkraft, enten det er uttalt eller ikke, om å stå ved sin utbygging. Men Statkraft er ikke energiminister Terje Aaslands nikkedukker, og det vil overraske veldig om ikke konsernsjef Christian Rynning-Tønnessen gjør som sine kolleger i blant annet Lyse og Agder Energi, og stopper prosjektet.

Bransjen har masse penger

Så er det ikke synd på kraftbransjen. De har godt med penger og de fleste selskapene med produksjon i Sør-Norge har tjent enorme summer det siste året. Åpenbart klarer bransjen å bidra mer til fellesskapet. En noe høyere grunnrenteskatt kan være rimelig, selv om det også gir mening at fornybar energi skattes mindre hardt enn fossil energi, som drar med seg store negative ringvirkninger i form av forurensning ved utslipp.

Men dette fellesskapet, er det tjent med et statsbudsjett som eser ut i nesten alle kanter, eller investeringer i produksjon og distribusjon av ny fornybar energi – som det samme fellesskapet trenger?

Valget Støre og Vedum har tatt, kan bli kostbart for nasjonen. Ikke bare fordi det kommer en økonomisk baksmell i 2024, men fordi investeringene i fremtidig fornybar produksjon nå virker å være et økonomisk sjansespill.

Bransjen skal skatte 180 milliarder på to år. Når skal staten bli mett?