Kronikk av Magnus Marsdal, leder i Manifest Tankesmie.
Dette er en kronikk som gir uttrykk for skribentens analyser og synspunkter.
Det står i Grunnlovens §1 at Kongeriket Norge er et selvstendig og «udelelig» rike. Grunnloven gjelder visst ikke lenger vår viktigste ressurs – vannkrafta.
Kongeriket er nå så delt at folk i sør og vest betaler over 50 ganger mer for strømmen enn folk i nord. Og det er etter at vi har mottatt «strømstøtte».
Regjeringa må handle. Nå. Vi trenger et pristak. En makspris. En trygghet og forutsigbarhet for både husstander og bedrifter.
Nei, det er umulig, mener Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Det går ikke an å innføre en makspris i Norge. Selv om vi er ganske så selvforsynt med billig, fornybar energi.
Hvorfor er det umulig? Fordi da må vi begynne med «billigsalg av strøm til utlandet», skriver Stavrum. Setter vi prisen til 50 øre i Norge, må nemlig kunder i hele EU få strømmen til samme pris, hevder han.
Hvorfor? Det er da verken tyske eller britiske borgere som har finansiert utbyggingen av verdens beste kraftforsyning gjennom 100 år. Det er oss. Det norske folk. Vårt kraftsystem er ikke en gave fra Gud. Vi har finansiert hver eneste utbygging selv. Gjennom generasjoner.
Likevel kan vi ikke styre denne ressursen som vi selv vil, mener Stavrum. Fordi «EØS-avtalen forbyr diskriminering av kunder i andre land, og norsk næringsliv er helt avhengig av EØS-avtalen».
Så EØS er en bare husmannskontrakt? Vi må bare finne oss i alt hva overmakten befaler? Det tror jeg ikke.
Norge blir nå EUs viktigste leverandør av gass. Den gassen betyr uendelig mye mer for EU enn det lille overskuddet av strøm vi eksporterer dit. Norges forhandlingsposisjon kunne ikke vært bedre.
Selvsagt kan vi få på plass ordninger som gjør at vi kan ivareta våre helt særskilte energibehov. Det er et spørsmål om politisk vilje. Og der ligger problemet.
Det er ingen hemmelighet at landets statsmininister er en glødende tilhenger av norsk EU-medlemskap. Hvor sterk politisk vilje har Jonas Gahr Støre, egentlig, til å forhandle hardt med en motpart som han egentlig vil innlemme Norge i?
LO-topper Ap-ordførere står i kø og krever tiltak mot strømprisene. Det samme gjør NHO. Det ulmer i Sp fordi staten ikke løfter en finger mot årsakene til sinnssyke priser og det ryker av sikringsboksen under topplokket til Ola Nordmann.
Og regjeringen? Statsrådene sitter på hendene og «følger situasjonen tett». Tiltakene uteblir. Mens regjeringen venter tålmodig på Energikommisjonens utredning 15. desember.
Når det gjelder priskrisa for norske bedrifter har Støre så mye is i magen at han står like stille som en snømann. Men når EU sender direktiver, da skal jeg si det blir fart i sakene.
Mens Støre minst må ha til desember før han sier noe som helst om langsiktige tiltak for det ene landet han har påtatt seg å styre, lanserte EU-kommisjonen en gedigen reformpakke for 27 EU-land allerede 18. mai.
Planen er kalt Repower EU. Den endrer tre sentrale direktiver på energiområdet og berører Norge via EØS. Støre har sånn hastverk med å henge på dette EU-toget at han ikke engang rakk å oversette dokumentene fra engelsk før de 9. juni ble sendt på høring i Norge med svarfrist 8. august. Midt oppi skoleferien, altså.
Selektiv handlingslammelse, kan vi kanskje kalle det. Vi ser jo at Støre og byråkratiet hans kan handle meget effektivt. Hvis de vil. (Etter protester ble høringsfristen utsatt til 22. august.)
Vannkraftnasjonen Norge bør være et udelelig rike, ikke et oppstykket vedheng til EUs mislykkede energipolitikk. Det krever et oppgjør med den unødvendige krypingen for Brussel.
Som jeg skrev i Nettavisen 10. januar, bør det være fullt mulig for Norge som selvstendig nasjon å innføre et system som skiller mellom krafthandelen innenlands og utveksling med utlandet.
1. MAKSPRIS for sluttbrukere med adresse i Norge, la oss si 35 øre per kilowattime.
2. OPPDEKKINGSPLIKT som pålegger kraftprodusentene å sikre innenlands forbruk før krafta går til eksport, og denne plikten fordeles rettferdig mellom produsentene.
3. ENERGISPARING gjennom et to-prissystem for husholdningene, der overforbruk er dyrere enn normalt forbruk, og strenge ENØK-krav til næringslivet.
4. KRAFTUTVEKSLING med nabolandene fortsetter, med eksport av hele kraftoverskuddet til markedspris.
Hvis dette er umulig innenfor EØS-avtalen, foreslår jeg at vi forhandler vannkrafta ut av EØS-avtalen. Fisk og landbruk er allerede utenfor. Begrunnelsen er at Norge har særskilte hensyn å ivareta innen landbruket og fiskerinæringa.
Da EØS-avtalen ble inngått, eksisterte ikke den felles (og mislykka) energipolitikken til EU. Norge har ingen moralsk plikt til å la oss binde av denne politiken.
Dagens priskrise skyldes at naive norske politikere har fanget oss i en fri flyt-utveksling med en motpart som har vist seg ute av stand til å ivareta sin egen energiforsyning. Sånn kan det ikke fortsette.
