Av Are Røssum-Haaland, virksomhetsarkitekt i Elvia
Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Dette er historien om hvordan Norge mistet tilgangen til egne data, selv om vi lenge har visst at «data er den nye oljen».
Så hva skjedde egentlig med Nord Pool, og tilgang til spotpriser som plutselig har blitt en dyr handelsvare?
Først litt historikk.
I 1991 deregulerte Stortinget kraftmarkedet i Norge, og i 1993 ble Statnett Marked AS etablert.
Dereguleringen av kraftmarkedet kom også i Sverige i 1996 og deretter ble Statnett Marked AS til Nord Pool ASA, som var 50/50 eid av norske Statnett og Svenska Kraftnät. (Disse er såkalte TSOer, altså Transmission System Operators – systemoperatører).
I årene som fulgte kom også de andre nordiske landene med i markedet.
På slutten av 2001 ble kraft- og derivathandel utskilt i Nord Pool Spot AS, og i løpet av de neste 10 årene ble markedet utvidet til UK og Baltikum, samt utslippskvoter for EU. I tillegg ble det gjennomført en rebranding til Nord Pool AS.
Etter en regelendring i EU der det ble tillatt å operere med flere markedsplasser i samme marked i 2019, ble også flere store EU-land inkludert i markedsplassen.
I januar 2020 kjøpte Euronext seg inn med 66% av aksjene i Nord Pool.
TSO Holding, som Statnett og Svenska kraftnät har eierdeler i, satt da igjen med 34 prosent av aksjene.
Så til noen fakta pr 1. august 2023:
Nord Pool er eid av Euronext (66 prosent) og TSO Holding (34 prosent).
I Euronexts egen strategi står det svart på hvitt at de skal tjene penger på å selge data.
Euronext har en del store eiere, og eksempelvis er to av de største CDP Equity, et italiensk nasjonalt investeringsselskap som fokuserer på langsiktige investeringer til beste for nasjonale italienske interesser og Caisse des Dépôts et Consignations, et fransk nasjonalt investeringsselskap som investerer til det beste for nasjonale franske interesser. Disse har begge en eierandel på 7,32 prosent.
Til sammenligning eier det norske Oljefondet kun 1,74 prosent av Euronext.
TSO Holding er eid av Uab Epso G fra Litauen (39,6 prosent), Statnett (32,2 prosent) og Svenska kraftnät (28,2 prosent).
Sett bort fra eventuelle andre norske aksjeeiere i Euronext, så gir dette altså en norsk nasjonal eierandel i Nord Pool på omtrent 12 prosent.
Så hva er problemet?
Fra gratis til dyre
Våren 2022 ble det annonsert endringer i tilgangene til Nord Pool sine Prices (timespriser) og DayAhead (neste dags timespriser). Tidligere var disse gratis, og tilgjengelig på filer som kunne lastes ned.
Dette skulle nå tilgjengeliggjøres i API-er, altså maskinlesbare grensesnitt, noe som isolert sett var en fantastisk nyhet som tilrettelegger for innovasjon ved at timesprisene mye enklere kunne brukes i løsninger som strømselskaper, nettselskaper og andre tredjeparter ønsket å utvikle og å kunne tilby sine kunder merverdi.
Problemet var bare at Nord Pool samtidig prissatte tjenestene på en aggressiv måte, og kombinerte dette med uoversiktlige vilkår og betingelser. Dermed fremsto, og fremstår det fortsatt, som både vanskelig å forstå hvor stor kostnaden blir og hvordan dette beregnes.
Kan ikke bruke prisene fritt selv etter betaling
Vilkårene sier også for eksempel at du ikke kan bruke prisene som du vil etter at du har betalt for de, men at det tilkommer enda større kostnader pr kunde, dersom du vil vise priser og utregninger basert på disse til kundene dine. Per 1. august 2023 oppgis eksempelvis at DayAhead-priser koster €3750 pr år, og at tillegg for redistribusjonslisens starter på €3500 pr år.
Da er vi allerede på en årskostnad på minst 81.000 norske kroner, for bare morgendagens priser. Skal du ha andre typer data, kan du begynne å summere opp.
Dette er altså data opprinnelig finansiert med norske skattepenger som i dag selges tilbake til norske virksomheter i dyre dommer, og dette er hva jeg kaller å drepe innovasjon.
Min påstand er at norske politikere må ta grep, helst for å ta tilbake kontrollen på dette konkrete eksempelet, men aller mest for å hindre at tilsvarende skjer igjen.
