Kraftkrevende industri har hatt tilgang til langsiktige kraftavtaler som de har kunnet inngå direkte med kraftprodusenter. Disse er inngått på markedsmessige vilkår. Det betyr at det har vært kraftprisen i fremtidsmarkedet på tidspunktet avtalen er inngått, som har vært førende for hvilke pris kraftkrevende industri har oppnådd. Når disse avtalene nå fremstår som svært gunstige skyldes det utelukkende at de er inngått på et tidspunkt da markedsprisen var langt lavere enn den er i dag. De fastprisavtalene som nå skal tilbys i den nye ordningen, må ta utgangspunkt i dagens fremtidsmarkedspriser. Den nordiske systemprisen ligger i øyeblikket på henholdsvis 103, 84 og 75 øre/kWh eksklusive merverdiavgift for 3, 5 eller 7-årsavtale. Dette er før justering for områdepris. Det er lite trolig at noen bedrifter i dag vil være villige til å prissikre seg for så lang tid på et nivå som i dag ligger langt over det som anses for å være terskelnivået før strømstøtte inntrer.
Fastprisavtalene skal selges via strømleverandørene. Dette er selvsagt rasjonelt da de færreste strømprodusenter har systemer og ressurser til å ha sluttkunder. I ordningen pålegges strømleverandørene ikke å ta et påslag som er større enn 0,5 øre/kWh. De to absolutt største elementene som i dag dekkes av påslaget til en strømleverandør er kredittkostnad og det som heter regulerkraftkostnad. Det er i dag ingen strømleverandør som kan levere en kWh til sluttbrukere for 0,5 øre/kWh uten enten å bli subsidiert eller tape penger på det. Dette var ikke tilfelle i for eksempel i 2020, men det er tilfelle nå og vil være det i overskuelig fremtid. Regjeringen risikerer ved å etablere et maksimalt påslag at svært få strømleverandører ønsker å tilby fastpriser gjennom denne ordningen i det hele tatt og heller bruker det etablerte fastprismarkedet som er der i dag.
Det er en utbredt oppfatning at tilbudet av fastprisavtaler i dag svært begrenset. Det er for så vidt riktig, men det skyldes i hovedsak fravær av etterspørsel av slike avtaler. Både forbrukere og bedrifter er lært opp til at «spot er billigst over tid» og har levd godt med det – inntil nå. Det har frem til i sommer vært uproblematisk for virksomheter som ønsker fastpriser å få etablert dette hos de aller fleste strømleverandører – de blir bare ikke markedsført. Det er lite sannsynlig at det nå vil skje en dramatisk økning i etterspørsel etter fastpriser. Det er heller ikke rasjonelt å binde strømkostnaden på et ekstremt høyt nivå slik prisen ligger nå, bare fordi en får mulighet til det. Kanskje det kan være riktig for enkelte virksomheter å binde kostnadene for eksempel gjennom vinteren. Men å inngå 3, 5 eller 7-årsavtaler på dagens prisnivå, er noe de aller færreste virksomheter tar sjansen på – også strømleverandører.

Mer raffinert innretning på strømstøtten til bedrifter