Av Jonas Skaare Amundsen, energifysiker
Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Det kommer stadig vekk nye fremskrivninger og prognoser av fremtidig kraftforbruk og kraftproduksjon i Norge og Norden, nå sist med Statnetts langsiktige markedsanalyse 2022–2050.
Den gjentar det samme budskapet som mange analyser har gjort i det siste, nemlig at kraftforbruket i Norge kommer til å stige kraftig de neste 20–30 årene. Det igjen fordrer en massiv utbygging av ny kraftproduksjon, og diskusjonene er mange om dette skal komme fra landvind, havvind, vannkraft, kjernekraft, solkraft, eller alle sammen på en gang.
Men dette er ikke første gang en prognose om fremtidig strømforbruk skaper debatt om hvordan vi skal produsere kraft fremover.
NVE anno 1973 – den hellige treenighet i Middelthunsgate 29
I 1973 ble rapporten «NVE informerer om kjernekraftverk i Norge» gitt ut. Den gangen var NVE både Statkraft, Statnett og dagens NVE, og sannsynlig det største (og eneste) analysemiljøet på kraft i Norge. De var både Gud, Jesus og Den Hellige Ånd i samme person. Derfor er denne blekka er verdt å lese gjennom selv 50 år etter.
NVE begynner først med å beskrive forbruksveksten mellom 1950 og 1970, en periode der forbruket firedoblet seg (!) fra rundt 15 til 60 TWh. Dette skyldtes både overgangen til elektrisk oppvarming i husholdningene, men også en kraftig vekst innenfor kraftkrevende industri. Med mye lavere utvekslingskapasitet til utlandet enn i dag, og et mindre nett på tvers av landet, var man helt avhengig av at produksjon og forbruk fulgte hverandre tett. Derfor kom produksjonen som følge av forbruksveksten, og vice versa.
NVE spådde tredobling av forbruket til 1990 – og kom med løsningen samtidig
Deretter kommer det en prognose for alminnelig forsyning og kraftkrevende industri frem mot 1990. NVE bruker én side (side 8) på å forklare hvorfor kraftforbruket i 1990 havner mellom 135 og 150 TWh i 1990, i praksis en lineær fremskrivning av historiske vekst de 20 foregående årene. Deretter bruker de neste side (side 9) på å slå fast at vannkraften ikke vil strekke til for å dekke dette behovet, og at vi trenger en kombinasjon av varmekraftverk (olje og/eller gasskraft) og kjernekraftverk.
I ettertid er det jo ganske oppsiktsvekkende at Norge planla kjernekraftverk basert på en forbruksprognose, men kanskje enda mer sinnssykt at oljekraftverk basert på norske oljeressurser ble vurdert. I en sammenligning mellom vannkraft, olje, gass og kjernekraft (side 10), blir de ulike energikildene vurdert basert på miljø, kostnader og andre egenskaper. Her nevnes det at det er en del utslipp av svoveldioksid ved forbrenning av olje, men CO₂ er ikke nevnt med et ord.
Det er imidlertid kostnadene ved oljekraftverk som utelukker dette som hovedløsningen, og NVE konkluderer tørt på side 11 at: «Funn av olje forandrer neppe kostnadene for oljekraft. Gassens rolle er ennå usikker. Kjernekraften vil komme, eventuelt supplert med olje- og gassfyrte kraftverk».
Rapporten går deretter videre med en teknisk beskrivelse av hvordan kjernekraft fungerer, med svært gode håndtegnede (!) figurer av en kjernekraftreaktor, forskjeller mellom kokevann- og trykkvannsreaktor og hvor i landet kraftverkene kan ligge. Rapporten er alt i alt fantastisk å lese for både ingeniører, samfunnsøkonomer og andre som interesserer seg for strøm.
Men hva skjedde egentlig?
Alle som har jobbet med prognoser vet at de kan være vanskelig å lage, men lett å kritisere i ettertid hvis de bommer. Når vi nå står i 2023 kan vi se hva som faktisk skjedde ved å laste ned SSBs energistatistikk. Forbruksveksten utover 1970-tallet fortsatte i høy takt, men avtok kraftig fra midten av 1980-tallet. I 1990 endte forbruket opp på 100 TWh - nesten en dobling fra 1970, men fortsatt langt under den «pessimistiske» prognosen på 135 TWh. Det var først over 30 år senere at kraftforbruket i Norge overgikk dette nivået (2021: 139,5 TWh).
For meg som er født i 1988 har jeg ikke alle forklaringene på hvorfor ting ble som de ble, men det er sikkert sammensatt av makroøkonomiske forhold, mer energieffektive bygg og ikke minst dereguleringen i 1990. Det ble slutt på at NVE skulle både prognostisere forbruksveksten og komme med forslag til løsninger. Drømmen om kjernekraft ble lagt i skuffen, og har blitt liggende der siden.
Kjernekraftens comeback?
Etter en lang periode med relativt lav forbruksvekst i forhold til perioden 1950-1980, forventer nå «alle» at forbruksveksten vil ta seg opp som følge av elektrifisering av transportsektoren, avkarbonisering av eksisterende industri og ny industri som batterifabrikker og datasentre. Tallene spriker mellom ulike analyser, der det høyeste hittil er Statnetts ekstra høye scenario i 2050 med et forventet forbruk på 300 TWh. Det er så høyt at Y-aksen må endres betydelig for å forstå størrelsen.
Med en årlig kraftproduksjon på rundt 150 TWh-ish i dag er det behov for å doble dagens kraftproduksjon innen 2050 for å unngå en negativ kraftbalanse. Her vil selvsagt både vindkraft på land og til havs, solkraft og til dels vannkraft bidra med betydelige volumer for å dekke opp dette, og Statnett er tydelige på at den høye prognosen forutsetter massiv utbygging av flytende havvind langs kysten.
Samtidig er det påfallende hvordan kjernekraft igjen blir dratt opp av hatten 50 år siden NVE-rapporten i 1973, både av flere politiske partier, investorer og ikke minst en økende opinion. Personlig er jeg skeptisk, ikke på grunn av teknologien, frykt for ulykker eller kostnaden til kjernekraft, men om norske politikere er i stand til å ta et standpunkt og stå for det i 20–30 år fremover i tid, noe Norges siste reaktorsjef Ole Reistad har påpekt mange ganger.
Kjernekraft tar tid å stable på bena, og erfaringen fra vindkraft viser at politikere ombestemmer seg både én og to ganger på under ti år.
Så vil ettertiden vise om forbruksveksten faktisk blir så høy, og om det er plass til kjernekraft i den norske kraftmiksen. Svaret får vi først når SSB publiserer sin energistatistikk i 2051.
