Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Espen Fjeld, CEO Energi Salg Norge AS
Det går hardt for seg i ordskiftet om de nye fastprisavtalene som nå tilbys virksomheter fra vannkraftprodusenter og levert gjennom strømleverandører. Undertegnede har selv bidratt til å skape usikkerhet om verdien av disse avtalen – både i leserinnlegg, fra podiet på ulike konferanser og i «Debatten» på NRK.
Først og fremst bør det slås fast at fastpriser - slik de tilbys i den nye ordningen - allerede markedsføres og har vært markedsført i mange år. Strømleverandører har kunnet tilby både fast pris for fast mengde på flatt forbruk gjennom året OG fast pris for fast mengde basert på kvartals og månedsprofiler. Om virksomheter har valgt å inngå disse avtalene, har dette som regel vært vurdert opp mot en rekke parametere. Disse parameterne har vært og vil også være basert på virksomhetens risikoprofil, virksomhetens markedssyn og til slutt strømleverandørens anbefaling. En universell regel har alltid vært at det kan være gunstig å prissikre seg på lengre sikt når en vurderer at markedet er priset lavt. I andre enden av skalaen vil det være ditto ugunstig å låse prisen på lang sikt når markedet er priset høyt. Dersom en virksomhet allikevel har et sterkt ønske om å sikre langsiktig når prisen er høy, har mange strømleverandører tilbudt fleksible avtaler som gjør at virksomheten får mulighet til å redusere prissikringen når markedet eventuelt går ned igjen.
Det siste halvannet året har prisen i markedet vært på et nivå de fleste aldri har opplevd. Bakgrunnen for dette er velkjent og unødvendig å repetere her. Dette har medført at appetitten for lange avtaler blant virksomheter har vært lav. Det kan synes som om denne manglende etterspørselen etter disse avtalene har blitt tolket av omgivelsene som manglende tilbud. Det medfører imidlertid ikke riktighet. Til tross for dette har regjeringen koblet sitt nye fastprisregime til akkurat dette narrativet; «Det tilbys ikke fastpriser til virksomheter».
I dialog med det regjeringen omtaler som «bransjen» - som i realiteten kun er vannkraftprodusentene – har de blitt fortalt at disse vil kunne tilby fastpriser til virksomheter dersom de får et utvidet unntak i grunnrenteskatten. Basert på dette, har regjeringen gitt vannkraftprodusentene unntak dersom de selger fastpriser til virksomheter basert på tre-, fem- eller sjuårs avtaler. Det er uvisst hvor varigheten på disse avtalene kommer fra men det kan tenkes at dette er et resultat av dialogen med bransjen – som igjen er vannkraftprodusentene.
Den endelige forskriftene regulerer kun to forhold; lengden på avtalene og maksimalt påslag strømleverandørene kan ta for å videreformidle disse avtalene til virksomheter. I så måte har næringsminister Jan Christian Vestre helt rett i at det ikke ligger noe begrensninger på vannkraftprodusentene mot å tilby profilerte avtaler. I teorien kan enhver virksomhet formidle sin forventede forbruksprofil for de kommende sju årene til sin strømleverandør - som i sin tur sender denne til vannkraftprodusenten for å prise denne.
De fleste som har en viss innsikt i strømbransjen, opplever at en slik prosess er et skritt tilbake til tidlig nittitall. Det er i dag leddet mellom vannkraftprodusenten og virksomheten som har verktøy til å prise denne type forespørsler. Dette leddet heter strømleverandøren. For en strømleverandør utgjør de nye fastprisavtalene et nyttig supplement til en ellers velfylt verktøykasse en strømleverandør har for hånden. Alene derimot utgjør de en betydelig dårligere sikringsmulighet for virksomheter. Dette skyldes i all hovedsak at de kun er begrenset til tre, fem og sju år. Videre kan de ikke selges tilbake til markedet ved behov.
«Timing is everything» heter det. Dette gjelder også når det handler om de nye fastprisavtalene. Dersom disse avtalen hadde blitt markedsført for eksempel i 2020, ville Vestre sannsynligvis blitt genierklært av virksomheter med behov for prissikring. Finansdepartementet derimot ville nok gitt det en mer lunken mottakelse da en da ville låst skattegrunnlaget på et svært lavt nivå. Med dagens prisnivå derimot har Finansdepartementet all mulig grunn til å smile for hver kWh som låses i sjuårs fastprisavtaler.
