Kronikk: Dette er en kronikk som gir uttrykk for skribentens analyser og synspunkter.
En ting som ikke slutter å forundre i diskusjonen rundt den pågående strømpriskrisen, er hvordan koblingen til markeder med høyere prisnivåer enn oss problematiseres. Vi burde vel i stedet juble over at vi har en ressurs som omgivelsene er villige til å betale så godt for, samtidig som Statnett og det alt vesentlige av kraftproduksjonen er på offentlige hender. Dermed kan både eksportinntekter og høyere produksjonsinntekter redistribueres til forbrukerne, slik strømstøtten er et eksempel på.
Den manglende entusiasmen rundt verdsettelsen av kraften minner om bakeren i Mandal som stengte ned utsalget sitt om sommeren fordi gjetord blant de tilreisende om de gode skillingsbollene gjorde at «det ble så møe renn på dørane».
Eksportmuligheten for kraft representerer en enorm verdi som vi per i dag bare i begrenset grad drar nytte av. Innenlandsk disponering så vel som tankegang om fremtidig næringsutvikling synes fortsatt å henge fast i en historisk sannhet om at vi skal ha en industristruktur bygget på et premiss om tilgang på «billig» energi uten alternativ anvendelse.
I debatten rundt den stramme energibalansen og kritikken mot utvekslingskablene, er det derfor en gedigen elefant i rommet som får stå ukommentert: Den kraftkrevende industrien.
Denne sektoren, som i betydelig grad utgjøres av utenlandsk eide selskaper som Alcoa, Eramet, Glencore, Elkem (og vårt eget Hydro), sto iht. SSB oktober 2017 for cirka 0,6 prosent av landets samlede sysselsetting og 7,3 prosent av industrisysselsettingen.
Disse drøyt 17.000 ansatte (inkludert kontoransatte i byene) disponerte til gjengjeld cirka 30 prosent av landets samlede kraftforbruk i fjor, cirka 40 terawattimer (TWh).
Til sammenligning var det samlede forbruket i alt øvrig næringsliv og offentlig administrasjon til sammen cirka 46 TWh, mens jordbruket og samtlige husholdninger brukte tilsvarende mengde.
De 40 TWh som tungindustrien bruker, er til overmål tilrettelagt med CO2-kompensasjon, ingen eller redusert elavgift, reduserte nett-tariffer og inntil nylig også kraftpriskontrakter på særvilkår. Kraft er med andre ord blitt «dyttet» på bedriftene, da den var kortreist og uten noen alternativ verdi.
Av Bård Solheim Andersen, siviløkonom
