Av Trygve Mellvang Tomren-Berg, daglig leder i Norsk Fjernvarme

Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.

Alle i kraftnæringen vet at det er vinterkulden som er dimensjonerende for kraftsystemet i Norge. Det skyldes at Norge bruker enorme 50 TWh strøm til å holde bygninger varme hvert år. Samtidig går enorme mengder overskuddsvarme tapt, som isteden kunne ha blitt brukt til å avlaste kraftnettet når det trenger det som mest.

Oppå fjernvarmenettet i Oslo sentrum står det store bygninger med et oppvarmingsbehov tilsvarende halvannet Alta-kraftverk, uten at de kan utnytte fjernvarmen. Grunnen er selvfølgelig at oppvarmingssystemet i disse bygningene bare kan forsynes av strøm. Slik er det i stort sett alle byer i Norge hvor fjernvarme er etablert. Brorparten av oppvarmingen er rett og slett låst til kraftnettet.

I praksis betyr det at Norge sitter på en «gullgruve» som får altfor liten oppmerksomhet – for hva ville det ikke bety av samfunnsbesparelser hvis disse byggene kunne konverteres til vannbåren varme isteden?

Tiltak mangler

Det er dette som er det vannbårne skiftet. Du har ikke hørt om det før? Det er fordi ingen snakker om det. Isteden er det tradisjonelle ENØK-tiltak som det nå pekes på fra politikere og andre. Misforstå meg rett, det er åpenbart smart å isolere trekkfulle hus og på andre måter ta ned oppvarmingsbehov. Det monner både for egen lommebok og for systemet. Det er også lurt å gjøre den elektriske oppvarmingen mer effektiv, for eksempel med en varmepumpe. Men det er enda bedre å bruke andre fornybare energibærere enn elektrisitet til varmen.

I den nylig vedtatte energitilskuddsordningen for bedriftene har Regjeringen listet opp en rekke ENØK-tiltak som kan gi økt støttesats. Blant tiltakene er støtte til luft-vann-varmepumper og væske-vann-varmepumper. Begge disse tiltakene krever at den aktuelle bygningen har et vannbårent varmesystem som varmepumpene skal levere til. Og da er det ganske underlig at den viktigste biten, nemlig konvertering til vannbåren varme, glimrer med sitt fravær på tiltakslisten. Eller mener Regjeringen å gi støtte til at bygninger som allerede har vannbåren varme skal koble seg av en ikke-elektrisk forsyning og flytte oppvarmingseffekten over på kraftnettet? Det kan umulig være meningen.

Gryteklar mulighet

Det vannbårne skiftet er en enorm mulighet som ligger gryteklar for å gjøre det grønne skiftet både billigere og raskere. Problemet er at det ofte er vanskelig å regne hjem en konvertering fra elektrisk til vannbåren varme for det enkelte bygget. Det gjøres dessuten såpass sjelden at det knapt er et marked for selve løsningene. Det bidrar i seg selv til manglende oppmerksomhet. Derfor er det åpenbart behov med en eller annen form for støtte til dem som «tar en for laget» og flytter oppvarmingen sin vekk fra kraftsystemet.

Samtidig gjør de høye strømprisene at det vannbårne skiftet likevel er på gang. På Hamar har et fremoverlent fjernvarmeselskap aktivt oppsøkt potensielle kunder «oppå» fjernvarmenettet og fortalt om mulighetene. Med tilpassede prismodeller på varmen og bygningseiere som tenker bærekraft har Eidsiva Bioenergi nå lagt til rette for at en håndfull bygg har tatt det vannbårne skiftet. For noen av dem har skiftet av varmekilde betydd mulighet for å få på plass egne elbilladere uten belastning på det eksisterende nettet. Mens de andre har gjort det mulig for naboen.

WATT EFØK

Det manglende oppmerksomheten om det vannbårne skiftet handler i stor grad om at folk flest ikke har et forhold til effekt. I hvert fall ikke når det gjelder hva effekttopper har å si for kraftsystemet.

Det er derfor nødvendig for energinæringen å bli bedre til å forklare forskjellen på kilowattimer og kilowatt og løfte EFØK, altså effekt-økonomisering, inn i strømdebatten. Og med det kanskje få realisert noe av gullet i det vannbårne skiftet.

WATT EFØK, folkens. Det er en marsjordre.

Dette debattinnlegget er også publisert i Europower Magasin nummer 06 2022.