Før jul i år skal verdens politiske ledere møtes i Dubai for å ha klimatoppmøte. Det er det 28. i rekken. Mens lederne flyr sine privatfly til oljestaten for å diskutere klima, kan de skumme gjennom den nyeste rapporten til Irena; International Renewable Energy Agency. Dette er samme type institusjon som det internasjonale energibyrået (IEA), som får mye mer oppmerksomhet.
Men rapporten fra Irena som kom denne uken, kan være langt viktigere enn spådommene fra IEA.
I «World Energy Transitions Outlook 2023: 1.5° pathway» gjør byrået opp status innen 24 ulike områder. Er utviklingen i tråd med ambisjonen om å begrense klimaendringene til en oppvarming på maks 1,5 grader celsius?
Svaret er et rungende nei. Ikke på langt nær.
- På 18 områder går utviklingen i gal retning.
- På 6 områder er utviklingen verken positiv eller negativ.
- På ingen områder går utviklingen i riktig retning.
Noen eksempler:
- Veksten i fornybar energi er altfor lav. I 2030 må denne være på 975 GW i året. Mer enn tre ganger dagens nivå.
- Solenergi, som vokser voldsomt målt mot andre teknologier selv i Norge, må bygges ut 2,5 ganger raskere innen 2030, enn nå.
- Vindkraft og varme må begge bygges ut fire–fem ganger raskere enn i dag.
- Investeringene i nettet må mer enn dobles innen 2030.
- Investeringene i effektivisering må bli seks ganger større enn nå.
Forfatterne av rapporten peker også på at utviklingen også i stor grad er konsentrert om noen ganske få land og regioner. Halvparten av verdens befolkning bor i områder der det grønne skiftet overhodet ikke eksisterer.
Først: mer nett og annen infrastruktur
Irena peker på tre steg som kan endre på denne ganske dystre utviklingen:
- Først må infrastrukturen bygges, inkludert investeringer i stor skala i nett, for å legge til rette for ny produksjon i nye områder.
- Dernest trengs endringer i reguleringer og lovverk som kan bidra til målrettede investeringer.
- Til slutt: skape en sammenheng mellom kompetanse og energisystemene vi ønsker å skape.
Noe av dette er diffust, annet er veldig konkret.
For eksempel mangler det i år ikke på advarsler om å investere i fornybar energi i Norge. Utbyggingstakten er ekstremt lav, og motviljen til å legge penger på bordet er stor.
Særlig ille er det når vi ser hvor stor interessen er for å bygge ut mer olje og gass.
En forklaring på det, er at olje og gass gir voldsomt mye større avkastning enn fornybar. Investorene er ikke filantroper. De skal tjene mest mulig penger på kortest mulig tid.
Jeg leser rapporten fra Irena som nok en policy-rapport som litt febrilsk prøver å vise frem det positive.
Men når du stryker på 18 av 24 punkter, så blir det litt meningsløst å fremstille noe som positivt.
Alt går for sakte. Altfor sakte.
Er det en løsning å gi opp?
Skal vi bare gi opp? Det ville jo være å la neste generasjon, og generasjonene deretter, i stikken. Så svaret på det må åpenbart være nei.
En populærvitenskapelig definisjon av idioti er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og håpe på et annet utfall.
Noen vil kanskje definere klimatoppmøtene som idioti, når man har gjort dette 27 ganger og likevel stryker så fundamentalt på nesten alle områder.
Overført til hjemlige forhold er det kanskje naivt å tro at vi skal bygge like mye nett på ti år som på de forrige hundre, ved hjelp av de samme virkemidlene som før.
Store mangler også i Norge
For også Norge stryker på en rekke områder. Irena har ikke sett spesifikt på oss, og det er naturligvis lett å finne flere lyspunkter – som andelen elbiler, at strømproduksjonen er fullt fornybar og at elektrifiseringen har kommet relativt langt.
Men også vi ligger langt bak i utbygging av ny kapasitet, bygging av nett, investeringer, effektivisering og bruk av varme, for å nevne noen åpenbare faktorer.
Akkurat nå går diskusjonen høyt om utbygging av havvind. NVE-direktør Kjetil Lund påpeker at selve havvinden ikke er et mål i seg selv. Derimot er mer fornybar strøm er et mål, fordi mer utslippsfri strøm nærmest er det eneste som kan føre til reduserte klimautslipp i stor skala.
En utfordring i den offentlige debatten er at det er vanskelig å skjønne dimensjonene av det grønne skiftet. Vi bruker enormt mye fossil energi som enten må effektiviseres bort, eller skiftes ut med fornybar energi.
5.000 milliarder dollar trengs i årlige investeringer i fornybart frem til 2050, eller rundt 55.000 milliarder norske kroner.
Virkeligheten er at vi fortsetter å investere i fossil energi, selv om vi egentlig ikke kan bruke den etter 2050.
«Hvert år øker gapet mellom hva som er oppnådd og hva som er nødvendig», heter det i den dystre rapporten fra Irena.
Vi trenger sterkere virkemidler, mye raskere. Hvem tar ansvar?
