Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Torkel Rolfseng, direktør for regulatoriske rammebetingelser i Elmera Group ASA
I etterdønningene av den europeiske energikrisen er det tilgangen på prissikring som er mantraet. Alle er enige om at det må bli enklere å sikre seg mot de stadig større svingningene i strømprisen. Det gjelder både de som skal investere i ny produksjon og forbrukere som sliter med stor uforutsigbarhet. I Norge har «Vestres fastprisavtaler» vært regjeringens sentrale virkemiddel for å hjelpe bedrifter som satt uten forsikring da prisene gikk i taket.
Avtalene har vært omdiskutert, men skattegrepene regjeringen tok for å gjøre det mer attraktivt for vannkraftprodusentene å tilby fastprisavtaler, virker. På grunn av fritak for Høyprisbidraget for Vestres fastprisavtaler, får disse avtalene lavere pris enn det vi i Elmera Group kan få kjøpt på de finansielle markedsplassene. Men ordningen er kun midlertidig og gjelder lite fleksible avtaler på tre, fem og sju år. De kan heller ikke omsettes fra kjøperens side. Samtidig har andre politiske tiltak trukket i helt motsatt retning og mulighetene til å tilby og kjøpe skreddersydde sikringsprodukter er dårligere enn noen gang. Politisk sett står vi i spagaten.
Sikringskontrakter
Hvordan havnet vi der? Vi har lenge hatt et fungerende prissikringsmarked for bedriftene. Dog med begrenset likviditet i områdepriskontrakter (EPAD).
For egen del var om lag 70 prosent av våre bedriftskunder på en eller annen form for prissikringskontrakt da energikrisen traff. Dette var avtaler som var tilpasset kundenes ønsker om relativt korte prissikringer som kunne justeres i volum gjennom kontinuerlig kjøp og salg av sikringskontraktene.
Slike avtaler er det nå knapt mulig å få kjøpt. Årsakene er mange. De vanvittige prisutslagene har i seg selv vært medvirkende, og særlig i kombinasjon med høye garantikrav på strømbørsene. Store prisforskjeller mellom de ulike områdene i Norden har skapt mange små markeder med så liten omsetning at de ikke har kunnet fortelle oss noe nyttig om framtidsprisen i hvert enkelt prisområde. Det gjør at det finansielle markedet for kraftkontrakter ikke gir tilstrekkelig prisinformasjon om forventningene til det fysiske markedet.
«Vestreavtalene»
Dermed blir de store vannkraftprodusentene det sentrale informasjonsleddet for prisdannelsen på fastprisavtaler, gjennom lukkede salgskanaler for fastpriser.
Det vet regjeringen! De brukte denne erkjennelsen til å lage rammer for «Vestreavtalene» som skulle gjøre det mer attraktivt for vannkraftprodusentene å delta. For disse avtalene, og industrikraftavtalene, skattes vannkraftprodusentene av faktisk inntekt. Inngår vannkraftprodusentene i stedet avtaler i det finansielle markedet, der hvor vi finner de fleste av de korte fleksible avtalene de fleste kundene etterspør, blir de tvunget til å ta skatterisiko. De risikerer faktisk i perioder å måtte betale mer i skatt enn de har i inntekt, noe de ikke kan/vil, og følgelig forsvinner hele salgssiden.
Skatterisikoen har også økt med regjeringens skattepakke for kraftprodusentene. Samtidig som regjeringen midlertidig legger til rette for en spesiell type avtaler (Vestreavtalene) har de økt grunnrenteskatten og med det senket terskelen for hvor mye vannkraftprodusentene trygt kan sikre. Dette ble toppet med et høyprisbidrag som ble et nådestøt for det finansielle markedet. I realiteten er det nå kun gjennom fastprisregimet at vannkraftprodusentene kan prissikre sin produksjon.
Kommer det grunnrenteskatt for vindkraft vil vi se det samme der. Resultatet er at den åpne markedsplassen som skal gi oss informasjon om hvordan aktørene verdsetter strømmen i fremtiden ligger på sotteseng. Vi sitter igjen uten en offentlig kjent framtidspris. Uten en slik referansepris, hvordan setter man verdi på Vestreavtalene, eller industrikraftavtalene? Hvordan setter man verdi på investeringer i nytt forbruk, i energisparetiltak og ny kraft? Vi har rett og slett fjernet en fundamental brikke for gjennomføring av energiomstillingen.
Det finnes sjelden enkle løsninger på komplekse problemstillinger som denne. Vi kommer garantert til å diskutere ulike løsningsforslag gjennom høsten, med EUs reform av strømmarkedet og Strømprisutvalgets konklusjoner som bakteppe.
Markedsplasser
Vi i Elmera Group mener at noe likevel er klart: Vi må sørge for at vi har åpne, likvide markedsplasser for fastprisavtaler. Vi må ha åpenhet rundt prissettingen av kraft. Vi må ha en offentlig kjent framtidspris. Da må vi redusere skatterisikoen for kraftprodusenter som ønsker å tilby fastprisavtaler.
Regjeringens løfte om å fjerne høyprisbidraget er en lovende begynnelse. Vi forventer at det skjer med framleggingen av Statsbudsjettet, ikke til neste år.
Men vi er ikke i mål før det finansielle markedet igjen fungerer tilfredsstillende. Dette kan sikres ved at alle typer fastprisavtaler av en viss lengde, uavhengig av om det er industri eller folk flest som skal kjøpe dem, skattes av faktisk inntekt. Altså ved å utvide kontraktsunntaket for grunnrenteskatt.
