Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
I Norge har vi en unikt god infrastruktur for måling, innsamling og fordeling av målerdata, og uten denne hadde det ikke vært mulig å innføre en timebasert strømstøtte. Endringen i strømstøtten kommer som en konsekvens av politikerens behov for å svare ut et stort engasjement i befolkningen rundt høye strømpriser – men hva blir konsekvensen for sluttbrukerens engasjement i eget strømforbruk?
Både forbrukere og det politiske miljøet er sterkt påvirket av de vedvarende høye strømprisene. Politikerne har kappes om å gi strømstøtte til forbrukerne. Disse utgjør den store majoriteten av velgere. Men på strømstøtte til næring har politikerne slept bena etter seg og satset på fastprisavtaler.
Til tross for dette uteblir den store endringen når det nå justeres fra en støtte basert på månedlig gjennomsnittlig timebasert spotpris, multiplisert med kundens totale forbruk i måneden, til en direkte timebasert støtte.
I praksis utgjør dette en svært liten endring i den totale strømregningen for kundene.
I tillegg skal ekspertutvalg se på prisdannelsen i kraftmarkedet frem til høsten 2023. Det er bra og nødvendig da vi i stor grad har blitt styrt av europeiske priser, som igjen styres av et stort spenn i marginalkostnaden for produksjon av elektrisitet.
Elektrisitetsmarkedet vil derfor ha en betydelig dynamikk foran seg som de involverte aktørene må håndtere. De mest sentrale aktørene i dette er selvsagt kraftleverandørene og nettselskapene, som må gjennomføre alle tiltak i praksis. På toppen av dette står vi foran store endringer i produksjon av strøm med mye mer lokal og ikke-regulerbar kraftproduksjon.
Sentralt i dette står nettselskapene som skal håndtere både strømstøtten til kundene, endringene i produksjon og forbruk, og egne behov for smart styring av nettet. Norske reguleringsmyndigheter for elektrisitet (RME) har sammen med de norske nettselskapene og bransjens leverandører, sørget for at Norge er svært godt posisjonert til å håndtere alt dette som påvirker bransjen.
Norge foretok en utrulling av smarte elektrisitetsmålere (AMS) frem til 2019. Det var betydelig motstand mot dette i samfunnet, men nye målerne ble rullet ut til alle husstander i Norge i denne perioden. Det var tøffe krav til funksjonalitet. Blant annet for å kunne levere intervallforbruk (60min, 15min, 5min), kvalitetsparametere for elektrisiteten som leveres til kunden, styring av bryter hos sluttkunden og HAN-port for måleverdier til «smart hjem»-løsninger.
I tillegg etablerte myndighetene, via Statnett, den norske Elhub som skulle forenkle alle transaksjoner mellom alle aktørene i elektrisitetsmarkedet.
En viktig motivasjon for bransjen og for myndighetene var å få på plass en infrastruktur som var fremtidsrettet, og som ville gi forbrukerne gode muligheter for å følge med på og engasjere seg i eget strømforbruk – og gjennom dette bidra til en best mulig forvaltning av energiressursene.
Med rette var antagelsen at dette ville bli viktig på vei inn i det grønne skiftet med utstrakt elektrifisering av samfunnet, og høyst sannsynlig større knapphet på ren fornybar energi – og med det sannsynligvis høyere og mer varierende priser.
Alt dette skapte store diskusjoner og møtte betydelig motstand, men har vært en enorm suksess for Norge og bransjen. Vi har fått et av verdens beste system for smarte målere, og den mest velfungerende Elhuben i verden.
Nå justeres strømstøtten til en direkte timesbasert støtte, og med det får forbrukerne færre insentiver til å engasjere seg i sitt eget forbruk, og til å eksempelvis flytte forbruk vekk fra timer med høy strømpris og høy nettleie.
Vi har fått en avansert strømstøtte som løses med avansert teknologi, men vi får ikke avanserte forbrukere som er engasjert i fordelingen av sitt eget strømforbruk gjennom døgnet. Avansert teknologi skal nå brukes til det som var det motsatte av intensjonen. Det er et paradoks.
Espen Kåsin jobber i IT-selskapet Embriq.
