Av Per Arne Vada, analytiker

Dette er en kronikk som står for artikkelforfatterens regning.

Energikrisen er neppe verst for oss som jobber i fornybarnæringen, men jeg vil dele mine refleksjoner rundt hvordan politikernes tiltak og kommunikasjon i krisetid kan gjøre det vanskeligere å nå klimamål og gi høyere strømpriser for industri, næringsliv og strømkundene på sikt.

Det er forståelig at regjeringen er presset på å gjøre tiltak og at man ønsker å omfordele, men det er god grunn til å tenke seg litt om.

Strømstøtten var riktig da den kom, men endringene til høsten vil redusere husholdningenes insentiver til å tilpasse forbruket til prisen. Strømprisen time for time er et uttrykk for om når det er mye eller lite strøm tilgjengelig.

Fleksibilitet

Med økt fornybarandel vil strømprisene svinge mer, og vi trenger fleksibilitet.

Høyprisbidraget har gitt utsatte investeringer i effekt og svekket insentivet produsentene har til å spare vannet i magasinene. Det har også ødelagt det finansielle markedet som produsenter og forbrukere brukte til å sikre seg. Det finansielle markedet var bortimot den eneste kilden man hadde til markedets syn på fremtidige strømpriser.

Styringsmekanismen søker å øke forsyningssikkerheten, men motvirkes av høyprisbidraget. Hovedvirkemiddelet for god vanndisponering er prisene og vannverdiene, og vi har gått gjennom den største krisen i kraftsystemets historie uten rasjonering. Derfor er det vanskelig å konkludere med at dette virkemiddelet ikke har fungert.

Hver for seg er ikke nødvendigvis tiltakene så ille, men i sum har de fragmentert kraftmarkedet og bygget ned virkningen av gode, samfunnsøkonomiske krefter.

Likevel er det som kommer i strømprisutvalget og kommunikasjonen fra regjeringen og politikere det som gir meg mest bekymring for fremtiden.

Vet ikke lenger forutsetningene

Når vi regner på strømpriser frem mot 2050, antar vi at prisdannelsen skal fungere omtrent som i dag og at samfunnsøkonomiske investeringer gjennomføres. Det er utredet mange ganger at dagens markedsorganisering er bedre enn alternativene. Med forslagene strømprisutvalget skal vurdere, blir dette veldig åpne spørsmål. Vi vet ikke lenger hva vi skal forutsette når vi regner på priser og investeringer.

17. februar i år sa finansministeren i E24 at han kunne reforhandle avtalene for utveksling av kraft allerede til høsten. Samme mann uttalte i Dagbladet 22. februar at Ap/Sp-regjeringen ikke ville godkjent Ren Energi-pakken.

Største risiko noensinne

Det er vanskeligere å finne en mer sentral forutsetning for investeringer i fornybar energi enn vår deltakelse i det europeiske kraftmarkedet, på like vilkår med andre land. Sammen med forslagene strømprisutvalget vurderer, vil det kunne endre prisdannelsen fundamentalt. Det er ikke bare Vedum som snakker om tiltak med den effekten, også deler av Ap og opposisjonen gjør det samme.

Derfor mener jeg det sannsynligvis aldri har vært større politisk risiko knyttet til investeringer i fornybar energi.

Det er et paradoks. De fleste er enige i at vi skal nå noen klimamål, vi skal elektrifisere og bruke mer strøm. Rapporten «Mer av alt – raskere» fra Energikommisjonen er tydelig på at vi trenger mer kraft for å møte fremtiden. Det er også veien ut av energikrisen.

Økt politisk risiko vil gi mindre investeringer i fornybar energi. Uten mer kraft blir det mindre klimaomstilling, mindre grønn industri og høyere priser for næringsliv og strømkunder. Jeg opplever at tiltakene som er gjennomført, og tiltakene som sentrale politikere snakker høyt om, gir stor risiko for at vi ikke når målene vi har satt oss.

Politikerne bør forstå rollen de har for å lage forutsigbare rammevilkår som lar oss nå målene samfunnet har, og der opplever jeg at vi har mye å gå på. Vi bør vokte oss vel for å unngå at tiltakene i krisetid utløser en større krise på sikt.

Per Arne Vada er til daglig analytiker i Hafslund. Innlegget ble først publisert på egen Linkedin-profil. Innlegget er skrevet som privatperson og fagperson.