Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Lars Skjelbred Nygaard, elkraftingeniør
Regjeringen presenterte for kort tid siden statsbudsjettet for 2024, med et forslag om å bruke 148 millioner kroner til videre arbeid med havvind på norsk sokkel. I tillegg er regjeringen godt i gang med å utforme rammevilkårene for differansekontraktene for havvind i Norge. Dette er politikk som vil legge grunnlaget for kommende havvindutbygging på norsk sokkel.
Samtidig debatteres saken i media, der subsidienivået ofte fremstilles som for høyt. Flere tar til orde for å skrote subsidiene til nye fornybarprosjekter. Det skapes et inntrykk av at hvis staten ikke subsidierer disse prosjektene, er dette penger samfunnet sparer. Realiteten er at subsidiekostnaden for havvind og andre fornybarprosjekter har en alternativkostnad, -en alternativkostnad som potensielt kan bli betydelig sammenlignet med dagens subsidienivå.
I juni økte regjeringen subsidiegrensen for Sørlige Nordsjø 2 fra 15 milliarder kroner til 23 milliarder kroner, som en konsekvens av de økte kostnadene lignende prosjekter har opplevd den seneste tiden. Flere kritiserer subsidienivået, og mener det koster mer enn det smaker. Professor ved NHH Stein Ivar Steinshamn utalte til Dagens Næringsliv i juni at han tror havvindprosjektet vil bli et pengesluk for skattebetalerne. I en kronikk i DN stiller også tidligere leder for energikommisjonen Lars Sørgård seg kritisk til det økte subsidienivået i havvindnæringen.
Kostnaden ved å ikke realisere
Men hva er egentlig alternativet? Kan den potensielle kostnaden ved å ikke realisere slike prosjekter være minst like betydelig?
Under arbeid med masteroppgaven min ved NTNU i Trondheim i vår, brukte jeg en samfunnsøkonomisk analysemodell som kaster lys over den mulige fremtidige kostnaden knyttet til dagen utslipp. Dette begrepet er kjent som «The Social Cost of Carbon» (heretter kalt SCC). Dette er et velkjent begrep i den amerikanske klimapolitikken, og Marshall Burke som er Associate Professor ved Stanford University School of Sustainability, har uttalt at «The Social cost of carbon is the single most important number for thinking about climate change» (Burke, 2021).
Når vi slipper ut CO2 vil gassen forbli i atmosfæren lenge og bidra til global oppvarming. SCC estimerer den samfunnsøkonomiske kostnaden et ekstra tonn med CO2-utslipp innebærer. Dette gjøres ved å undersøke påvirkningen ett ekstra tonn CO2 har på klimaet, og hvordan disse klimaendringene igjen påvirker jordbruk, havnivå og det generelle helsenivået til befolkningen.
Nivået på SCC er basert på følgende tre elementer:
- Predikere fremtidige utslipp basert på blant annet befolkningstall og økonomisk vekst.
- Modellere klimaets respons på disse utslippene innenfor en gitt tidsramme, som for eksempel økning i temperatur, havnivå, med mere.
- Analysere den økonomiske påvirkningen disse klimaendringene vil medføre for blant annet jordbruk, helse og energibruk.
Den amerikanske staten benytter i dag et SCC-nivå på 51 USD per tonn CO2-utslipp som grunnlag for utreding av ny politikk. Selv om dette kan høres mye ut, argumenterer anerkjente forskningsmiljøer for at det faktiske SCC-nivået er på hele 185 USD per tonn CO2-utslipp, og de mener derfor at det er denne verdien som burde ligge til grunn når den amerikanske staten fastsetter den framtidige klima- og energipolitikken.
Et mer sammenkoblet strømnett
Hva har dette å si for Norge - når vi nå står foran en vurdering av hvor mye staten bør investere i prosjekter som Sørlige Nordsjø 2 for å bidra med mer fornybar energi i kraftsystemet?
Det er rimelig å anta at vindkraft vil erstatte kraften fra energikilder med høyere driftskostnader som kull- og gasskraft. Vindkraft har en marginal produksjonskostnad tilnærmet lik null, og vil dermed bys inn i markedet med en pris nær null kroner per kWt.
Med dette som bakgrunn og en forventning om et mer sammenkoblet strømnett i Europa, kan vi forvente at kraften produsert ved Sørlige Nordsjø 2, og andre fremtidige vindkraftprosjekter, vil bidra til å redusere avhengigheten av fossil kraftproduksjon.
I tillegg kan denne vindkraften bidra til å legge til rette for avkarbonisering av sektorer som i dag har betydelige klimaavtrykk, som for eksempel transport til lands og til havs, metallproduksjon, ammoniakkproduksjon, oljeraffinering, med mer. Alt dette vil bidra til lavere globale utslipp. Her ligger nøkkelen til den viktige problemstillingen: Hvor store utslipp er det snakk om, og hva vil samfunnskostnadene av disse utslippene kunne være hvis de ikke blir erstattet av fornybar kraft?
De potensielle samfunnsøkonomiske kostnadene for ulike nivåer av SCC er illustrert i figuren under sammen med dagens subsidienivå for Sørlige Nordsjø 2. Det er benyttet en kapasitetsfaktor på 48 prosent, noe som vil si at vindparken produserer 100 prosent av sin kapasitet i gjennomsnitt 48 prosent av året. Det er brukt en konverteringsfaktor på 10 NOK/USD. Tilsvarende beregninger kan også bli gjort for Utsira Nord og andre fremtidige kraftprosjekter for å gi et bilde av alternativkostnaden til prosjektet.Det denne figuren tydelig illustrerer, er at dagens subsidienivå for Sørlige Nordsjø 2 vil være lavere enn alternativkostnaden ved ikke å bygge ut dette havvindprosjektet når man benytter «Social Cost of Carbon».
Den samfunnsøkonomiske kostnaden
I figuren angir X-aksen SCC-nivået gitt i amerikanske dollar per tonn CO2-utslipp. Y-aksen reflekterer en potensiell samfunnsøkonomisk besparelse for den norske stat ved å utvikle Sørlige Nordsjø 2, gitt i milliarder norske kroner. Denne havvindparken kan erstatte strømproduksjonen fra et moderne gassdrevet kombikraftverk (CCGT-kraftverk), som indikeres av den røde linjen, eller erstatte kullkraftproduksjonen, som fremgår av den svarte linjen. Den grønne linjen indikerer dagens subsidienivå for Sørlige Nordsjø 2, som er på 23 milliarder NOK.
Fra resultatene kan man se at hvis man antar en SCC = 51 USD/tCO2 (dagens SCC nivå i USA) kan man redusere den samfunnsøkonomiske kostnaden med inntil 27 milliarder NOK ved å erstatte gasskraftverket med fornybar offshore vindkraft. For kullkraft vil denne besparelsen kunne være på hele 74 milliarder NOK.
Benytter man derimot en SCC på 185 USD/tCO2, får man en samfunnsøkonomisk besparelse på 96 milliarder kroner eller 269 milliarder ved å erstatte henholdsvis gass- eller kullkraft. I tillegg til dette kommer fordelene med vindkraftproduksjonen i form av statlige inntjeninger på skatter og avgifter, økt økonomisk aktivitet og flere arbeidsplasser.
Til tross for at kostnadene knyttet til SCC er globale kostnader som Norge ikke vil være alene om, er det ikke urimelig at privilegerte land som Norge må ta sin del av disse kostnadene. I tillegg vil det oppstå andre økonomiske konsekvenser av klimaendringer, som berører natur og biologisk mangfold, med ytterligere miljøkonsekvenser.
Etter mitt syn underbygger beregningene viktigheten av å vurdere alternativkostnaden ved ikke å realisere fornybare kraftprosjekter som Sørlige Nordsjø 2. Alternativkostnaden vil bli betydelig.
«Social Cost of Carbon» er et verktøy som legger til rette for bedre politiske beslutninger, og argumenter for at et relativt høyt subsidienivå kan være samfunnsøkonomiske lønnsomt. Selv om subsidiene ansees for høye i dag, kan de bidra til lavere totalkostnader på sikt, og ikke minst føre Norge og Europa et lite skritt nærmere nullutslippssamfunnet.
Professor ved Instituttet for elektrisk energi Magnus Korpås har aktivt hjulpet til med artikkelen.
