Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens synspunkter.

Av: Knut Vrålstad, leder for Renewables Energy Analysis i analyseselskapet Veyt

Norske kommuner og den norske stat kan tjene opptil svimlende 75 milliarder kroner over de neste ti årene på den europeiske ordningen med opprinnelsesgarantier for fornybar kraft. Likevel mener regjeringen at Norge skal melde seg ut av dette systemet.

Grønn sertifisering får viktigere rolle

Når kraften fra et vannkraftanlegg sendes inn i nettet, kan det ikke lenger spores fysisk. I Europa har det derfor utviklet seg et system for dokumentasjon av at kraften som selges eller brukes er grønn. Opprinnelsesgarantier har blitt en viktig del av den samlede virkemiddelpakken for å nå Europas klimamål.

Som et markedsbasert instrument, kanaliserer garantiene et «grønt premium» fra forbrukerne til produsentene av fornybar kraft. Grønt premium kan enten ses fra produksjonssiden, som ekstrakostnaden ved å produsere et grønt alternativ, eller fra forbrukersiden, som tillegget de er villig til å betale for et grønt alternativ. I denne sammenhengen er det den siste betydningen jeg benytter.

Bruk av opprinnelsesgarantier er frivillig, men EU har stimulert etterspørselen ved å i økende grad gjøre garantiene både attraktive og nødvendige. I kraftsektoren er det for eksempel siden 2021 forbudt å selge kraft som grønn kraft uten bruk av opprinnelsesgarantier som varedeklarasjon. Nye regler for bærekraftsrapportering og for produksjon av grønt hydrogen gir også en sentral plass til opprinnelsesgarantier.

Annerledeslandet

For 2022 rapporterte NVE at knapt 21 prosent av det norske kraftforbruket ble sertifisert som fornybart ved bruk av opprinnelsesgarantier. Resten av nordmenns kraftforbruk er ifølge markedslogikken like skittent som annet europeisk kraftforbruk som ikke har sikret seg retten til å kalle sine kraftkjøp for fornybare. NVE har derfor beregnet hvor skitten strømmen vi kjøper, er.

Den offisielle «varedeklarasjonen for norske strømleverandører» for 2022 viser at kraftsalg uten opprinnelsesgarantier er levert av 70 prosent fossil kraftproduksjon, 16 prosent kjernekraft og 14 prosent fornybart.

Men samtidig beregner NVE også en «klimadeklarasjon for fysisk levert strøm» i Norge. Den tar ikke hensyn til opprinnelsesgarantier og viser at 95 prosent av strømmen som ble forbrukt i Norge i 2022 var fornybar. Vi står dermed i en spagat i Norge der strømleverandørene selger skitten strøm til forbrukerne, som likevel får lov til å kalle strømforbruket sitt 95 prosent rent.

Norsk stormakt

Det er lite kjent her til lands, men Norge er en stormakt i det felles-europeiske markedet for opprinnelsesgarantier. Norske vannkraftverk er den desidert største tilbyderen og sto for 135 TWh eller 17 prosent av alle utstedte opprinnelsesgarantier i 2023. Markedsverdien av disse sertifikatene var på hele ni milliarder kroner, og Veyt estimerer at norske vannkraftverk kan tjene mellom 58 og 74 milliarder kroner på opprinnelsesgarantier de neste ti årene. De kommunalt og statlig eide norske kraftverkene får på denne måten sitt grønne premium direkte inn på konto fra tysk industri, nederlandske bønder og italienske husholdninger.

Hvorfor mener regjeringen at det er en god idé å si nei til disse inntektene? Grunnen ligger i den norske grønne spagaten vi er i ferd med å sette oss i; dersom vi selger grønnheten i den norske vannkraften til utlandet, blir det stadig vanskeligere å hevde at norske industrivarer er basert på den samme grønne kraften.

Men det er ikke lett å melde oss ut når det står om såpass store ekstrainntekter til kommuner over hele landet. Et vannkraftverk i Nord Norge kunne for eksempel øke inntektene med 15 prosent i 2022 og og 20 prosent i 2023 ved salg av opprinnelsesgarantier.

Hva nå?

Vi regner ikke med at Norge vil koble seg av fra det europeiske markedet for opprinnelsesgarantier med det første. I tillegg til tapet av store inntekter, ser det inntil videre ut til at vi får lov til å fortsette vår spagat. Det er nok også vanskelig for EU å gå med på en norsk exit både fordi vi er en stor selger til det europeiske markedet, men også fordi vi da melder oss ut av en viktig del av den europeiske klimapolitikken og EUs indre energimarked, som vi ellers er så tett knyttet til.

I Veyt har vi tro på en mest mulig markedsbasert tilnærming til å regulere og navigere oss gjennom det grønne skiftet. Enten det er opprinnelsesgarantier eller klimakvoter, er det en meget effektiv måte å sørge for at penger kanaliseres til gode formål uten at politikere trenger å velge vinnere. Det skaper innovasjon og dynamikk, og har meget lave administrasjonskostnader i forhold til systemer med skatter og subsidier.

EU leder an og sørger for at effektive løsninger på tvers av landegrenser kan finansieres og realiseres. Vi trenger slike systemer, og Norge burde være med videre. Men hvor lenge kan vi fortsette å stå i spagat?