Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av: Ole-Morten Midtgård, Professor ved Institutt for elektrisk energi, NTNU
I min ytring «Kjernekraftpropaganda virker» i Universitetsavisa nevnte jeg ingen navn, men mine kollegaer, førsteamanuensis Jonas Kristiansen Nøland og postdoktor Martin Hjelmeland, følte seg tydeligvis som adressater siden de gav et tilsvar – i Europower.
Jeg takker for større spredning av mitt innlegg. De to forskerne setter opp en karikert utgave av meg som en som ikke har «faglig belegg», som baserer seg på «et utdatert kunnskapsgrunnlag fra 1970-tallet» og som «misforstår».
Ingenting av dette er riktig.
Mangler refleksjon
Tilsvaret mangler dessuten refleksjon over min påpekning av lettvintheter i formidling som jeg har observert på forskjellige arenaer. Poenget mitt var at disse lettvinthetene lett vil kunne fanges opp og bli brukt av «selgere av tvil» til formål som ikke er kompatible med de to forskernes uttalte mål om å rulle ut fornybar energi og bekjempe menneskeskapte klimaendringer.
I tillegg siterer de meg feil. Jeg sa ikke i mitt innlegg at kjernekraft har «noen alvorlige bærekraftsutfordringer som enda ikke er løst». Jeg sa at «[den har] noen alvorlige bærekraftsutfordringer som egentlig ikke har noen løsning».
Nøland og Hjelmeland trekker frem rapporter fra EU og FN som sannhetsvitner på at kjernekraft er bærekraftig. Men det hindrer ikke meg i å tenke selv og ta et ikke-teknokratisk perspektiv.
Jeg har oppfattet at neste generasjon kjernekraft skal ha innebygde sikkerhetsmekanismer som gjør alvorlige ulykker «umulig». Men jeg må bare beklage at jeg ikke tror på ufeilbarlig teknologi. Det fins ikke noe eksempel på det. At kjernekraften eksisterer i en menneskelig, samfunnsmessig og geopolitisk kontekst, kommer vi aldri utenom.
Som en innføring i slik tenkning vil jeg anbefale boken «Atoms and Ashes. From Bikini Atoll to Fukushima» av historikeren Serhii Plokhy.
– Faren øker
Jeg tror likevel at IEA har rett i at kjernekraft kommer til å øke mot 2050, kanskje mer enn dobles. Kanskje til og med IPCC sitt nittisjuende scenario (som nevnt av de to forskerne) med en åttedobling, vil realiseres. Jeg vet ikke. Men sistnevnte scenario vil – slik jeg ser det – betydelig øke faren for ytterligere spredning av kjernefysiske våpen til ustabile regimer, lage langt flere terrormål som krever militær-like sikkerhetstiltak, øke risikoen for ulykker, og legge en stor byrde på fremtidige generasjoner for å håndtere kjernefysisk avfall og dekommisjonere utrangerte kjernekraftverk. Alt dette i en ustabil verden.
Enten IEAs netto null eller IPCCs nittisjuende scenario slår til, så håper jeg at eventuell ny kjernekraft brukes for å løse problemer der det trengs, for eksempel i land som allerede har satset tungt på den, eller i tett befolkede land med lite areal. Norge er ikke blant disse landene. Vi er kun 5,5 millioner mennesker med store arealer til lands og til vanns og med enorme fornybare energiressurser i vind og vann, og til og med solkraft. Det er etter mitt skjønn feil av Norge å ta på seg byrden det er å etablere kjernekraft – som samtidig krever at vi bygger opp en helt ny verdikjede, industri og kunnskapsbase rundt dette – for å løse et problem vi ikke har (men som vi kan få hvis trenering av fornybar energi- og nettutvikling fortsetter av forskjellige årsaker).
Paradigmeskifte
Nøland og Hjelmeland avslutter sitt innlegg med å insinuere at de som tenker ulikt dem, ikke har et «friskt og nysgjerrig perspektiv på saken». Hva om det er motsatt? Grunnproduksjon-argumentet baserer seg på paradigmet om sentralisert kraftgenerering hvor produksjon til enhver tid blir tilpasset forbruket i øyeblikket. Det er dette vi har gjort i over hundre år.
I fremtidens kraftsystem vil vi (også) måtte snu på det – tilpasse forbruk til den produksjon som til enhver tid er tilgjengelig. Forskning pågår, og det fins løsninger nå, mange nevnt i mitt opprinnelige innlegg. Etter hvert som vi får større behov, vil løsningene i større grad kommersialiseres, og ytterligere innovasjon og kostnadsreduksjoner vil skje. Da får vi behov for mindre grunnproduksjon.
Det er dette, samt elektrifisering av (nesten) alt (først og fremst med fornybar energi fra sol og vind), som er det paradigmeskiftet som faktisk skjer nå, men som er i sin spede begynnelse. La oss ikke drepe denne endringen i tankesett med mangel på fantasi og «reductio ad nuclearum» – at enhver utfordring med fornybar elektrisk energi fra vind og sol reduseres til kun ett svar, kjernekraft.
