Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Olav Hallset, daglig leder i Kraftfylka
Bakkemontert solkraft er blinket ut som en løsning «alle» vil ha, fordi det presumtivt krever mindre arealinngrep og er mindre konfliktskapende enn for eksempel vindkraft.
Jeg er redd vi undervurderer den folkelige motstanden mot bakkemontert solkraft. I 2019 havarerte diskusjonen om vindkraftutbygging etter fremleggingen av NVEs rammeplan for vindkraft fordi den ble tolket som om direktoratet anbefalte å teppelegge store deler av landet med vindturbiner. Hva har vi lært siden da?
Debatten om bakkemontert solkraft er tidvis et litt underlig skue. Bønder og solselskaper diskuterer godlynt om sauer liker å beite under solpanelene eller ikke. Ingenting er bedre enn om mat- og kraftproduksjon kan gå hånd i hånd, men det er noen fundamentale forutsetninger som bør komme på plass først:
Skatt og lønnsomhet
Et helhetlig skattesystem for solkraft eksisterer ikke. Foreløpig betaler solkraftselskaper kun selskapsskatt som alle andre bedrifter i Norge.
I et helhetlig kraftsystem bør det være et selvstendig mål at skattesystemet for de ulike energikildene er noenlunde enhetlige. Ingenting er mer forutsigbart enn at næringslivet ønsker seg forutsigbarhet.
Likevel viste regjeringen for ganske nøyaktig ett år siden at de ikke går av veien for å innføre store, plutselige skatteøkninger, med tilbakevirkende kraft uten å ta omveien om forankringsprosesser i bransjene det gjaldt.
For å unngå flere slike krumspring, bør skattesystemet fastsettes før man bygger ut i stor skala. Vi foreslår konkret at også bakkemontert solkraft blir pålagt å betale naturressursskatt på linje med vannkraft. Den gir fradrag i selskapsskatten, så den er ikke til hinder for videre investeringer. Det fører oss over til den andre forutsetningen:
Forholdet til lokalsamfunnet
«All politics are local» er et munnhell som oppsummerer norsk energipolitikk ganske presist. Du kommer ingen vei om du ikke har lokalsamfunnet på lag. Ikke bare på grunn av kommunenes og fylkenes roller i plan- og bygningsloven, men også med tanke på innbyggernes aksept for utbygging.
Om man vil at norske lokalsamfunn skal ofre areal og naturverdier må minst to ting være på plass; Medbestemmelse og solide økonomiske incentiver. Slik systemet er rigget i dag, er nedsiden lokal, men (den økonomiske) oppsiden i beste fall nasjonal, ofte internasjonal. Skal vi ha håp om å bygge fornybar energi i stor skala må også oppsiden være lokal.
Kommune- og fylkespolitikere må ha et godt svar på hvorfor de sier ja til arealkrevende bakkemontert solkraft når de handler på den lokale Coopen. De virkemidlene må på plass før gravemaskinene belter seg inn.
Mer av alt – raskere, tittelen på energikommisjonens rapport peker tydelig retning for norsk energipolitikk. Bakkemontert solkraft vil kunne stå helt sentralt i utviklingen framover.
Vi trenger ny fornybar kraft i et voldsomt omfang, men skal det faktisk bli noe av må lokalsamfunnene ta del i oppsiden, ikke bare ulempene bakkemontert solkraft fører med seg.
