Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens synspunkter.
Av: Gunnar Hovland, konsernsjef i Aneo
For å stoppe klimaendringene, trenger vi mye mer fornybar kraft. Raskt. Samtidig stuper investeringene i fornybar kraft. På den andre siden steg oljeinvesteringene fem ganger mer fra 2022 til 2023 enn de samlede investeringene i fornybar energi i 2023 – fordi politikk fungerer. Målet om 55 prosent kutt skal nås innen 2030. Med investeringsnivået i 2023 når vi målet i 2061.
Alle partiene på Stortinget har stilt seg bak Parisavtalen og Norges forpliktelser under denne. Å faktisk nå forpliktelsen, om å kutte 55 prosent av utslippene sammenlignet med 1990-nivå innen 2030, vil kreve mye av mange, men en omlegging av energisystemet vil være helt sentralt. Vi må rett og slett erstatte store mengder fossil energi, eksempelvis i industri- og transportsektoren, med fornybar energi.
Seks år
Mange har ment mye om hvor mye mer fornybar kraft Norge trenger årlig for å oppfylle de folkerettslige forpliktelser Parisavtalen stiller oss overfor. Miljødirektoratet sier 34 TWH, Statnett noe mer, NVE noe mindre. NHO og LO mener vi trenger 60 TWH mer kraft enn i dag. Om vi forholder oss til Miljødirektoratet om at vi trenger 34 TWH mer fornybar kraftproduksjon – og at vi nå har seks år på oss – så måtte vi årlig ha investert i mellom 5 og 6 TWH ny kraftproduksjon.
Mange analysemiljøer har vurdert hvilke investeringer i kraftproduksjon som må til for å nå klimamålene. Konsensus kan se ut til å ligge på om lag 250 milliarder i samlede investeringer. Skal vi nå målet innen 2030, betyr det en investering på 41 milliarder kroner årlig – en langt større investering enn noen gang tidligere. I rekordåret 2020 ble det investert nesten 20 milliarder i kraftproduksjon i Norge. I 2023 hadde investeringsnivået falt til 6,6 milliarder. Med et slikt tempo vil vi først i 2061 ha bygget en kraftproduksjon som gjør oss i stand til å levere på klimaforpliktelsene vi har i 2030 – 31 år for sent.
En viktig årsak til at omstillingen går for sakte, er at politikk fungerer.
Oljeskattepakke
Våren 2020 oppfattet et flertall i Stortinget at det var en krise under utvikling i oljeindustrien. Resultatet ble et bredt forlik om en oljeskattepakke. Summen av umiddelbar utbetaling av negativ grunnrente og økt friinntekt var at selskapene, noe forenklet, måtte dekke 31 prosent av investeringskostnadene, men fikk beholde 44 prosent av inntektene, eller altså en statsfinansiert rabatt for investeringskostnadene på om lag 30 prosent.
Ikke kun prosjekter som kunne investeringsbesluttes i 2020, under koronaepidemien, ble inkludert i denne, men prosjekter som mottok endelig godkjenning av myndighetene så sent som i desember 2023 ble også inkludert, riktignok med en noe mindre gunstig ordning.
Konsekvensen av tiltakene i oljeskattepakken er en kraftig økning i oljeinvesteringene. Ifølge SSB har investeringene i petroleumsproduksjon økt med mer enn 36 milliarder til 212 milliarder fra 2022 til 2023. Bare økningen i oljeinvestering fra 2022 til 2023, er altså mer enn fem ganger høyere enn den totale investeringen i fornybar kraft i 2023.
Konsekvensene av dette er ikke bare at Norges bidrag til klimaendringene øker, disse investeringene bidrar også til økt press i norsk økonomi, med høyere renter og prisvekst og sterkere lønnsvekst. Dette bidrar heller ikke til lønnsom omstilling av energisystemet.
Grunnrenteskatt
For fornybar energi har skattene gått motsatt vei. Å innføre grunnrenteskatt for vindkraft med tilbakevirkende kraft, reduserte verdien av våre norske vindparker med om lag én sjettedel.
Selv for investeringer i nye parker, som i teorien har et nøytralt skattesystem, ser vi at vi får 8 prosent svekket lønnsomhet på grunn av at investeringer i grunnrenteskatten ikke kommer til umiddelbar utbetaling, og fordi ikke alle kostnader kommer til fratrekk mot skatten.
Konklusjonen må bli at Stortingsflertallet reagerte kraftig på en mulig krise i oljeindustrien. Vi krysser fingrene for at Stortinget også reagerer på klimakrisen. I tillegg til at vi trenger tilgang til arealer for å bygge mer sol-, vann- og vindkraft, trenger vi også et skatteregime som gjør det attraktivt å investere i ny produksjon av fornybar kraft.
Om vi får investert like mye i fornybar kraft som det investeres på sokkelen i løpet av fjorten måneder, når vi 2030-målene. Det er dessverre ingen grunn til å tro at vi klarer målene for 2030 – men vi bør gjøre hva vi kan for å være i mål så raskt som mulig.
