Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av: Sonja Chirico Indrebø, sjef for flytende vind i Corio Generation, partner i Nordvegen Vind og Jarle Dyrdal, havvind-ansvarlig i Å Energi, partner i Nordvegen Vind
Flytende havvind forutsetter dypvannshavner i le for vær og vind. Bratte fjell og dype fjorder kan gi norsk havvindnæring konkurransefortrinnet vi trenger i møte med en global konkurranse. Men for å lykkes trenger vi en nasjonal strategi for havner.
Det er store dimensjoner over den europeiske havvindsatsingen; 30 GW bunnfast havvind er allerede installert, mens det er enighet om å installere minimum 300 GW bunnfast pluss flytende havvind innen 2050.
I Norge ligger vi etter, men mulighetene er store. Beregninger Menon Economics har gjort, viser at flytende havvind kan gi betydelige ringvirkninger som kraft til omfattende ny fastlandsindustri, legge grunnlaget for mer enn 50.000 arbeidsplasser og gi årlige inntekter på inntil 70 milliarder kroner i årlig lokal og nasjonal verdiskaping. I tillegg kommer aktivitet knyttet til bunnfast havvind. Det er gode nyheter for lokalsamfunn som trenger inntekter og arbeidsplasser, og for Norge som industrinasjon
Til nå har andre land utviklet betydelig mer havvind enn oss. Det kan endre seg når prosjektene trekker ut på større dyp. Norge har offshore-kompetanse og en maritim industri i verdensklasse. Vi har eksperter på flytende installasjoner til havs og kan logistikken som må til for å lykkes.
Men vi trenger havner og en infrastruktur til å håndtere utbyggingen. Der har Norge spesielt gode forutsetninger. Flytende havvind gir behov for dype havner i le for vær og vind, arealer for sammenstilling av turbiner, kort vei til havvindparkene og en logistikk tilpasset havvind. Dette er som skapt for dype norske fjorder og norsk kystlandskap. Det er også få spesialiserte havneområder for havvind ellers i Europa.
Dersom Norge etablerer en infrastruktur for havner, kan vi tiltrekke oppdrag både fra virksomhet på norsk sokkel, og prosjekt andre steder rundt Nordsjøen og i Europa.
Havner kan bli en svært lønnsom investering
Britiske myndigheter har sett mulighetene og igangsatte et samarbeid med industrien og Renewable UK gjennom en Floating Offshore Wind Taskforce. Hensikten var å kartlegge behovet for nye havner i forbindelse med utvikling av flytende havvind.
Britiske myndigheter har satt et mål om å etablere 5 GW flytende havvind innen 2030. Arbeidsgruppen ledet av Renewable UK setter videre en ambisjon på 34 GW flytende havvind innen 2040. For å realisere målene, konkluderer arbeidsgruppen med at Storbritannia vil trenge mellom 9 og 13 nye havner.
Kartleggingen og studien viser i tillegg at havner og en havneinfrastruktur vil gi store positive ringvirkninger for Storbritannia. Havnene vil være en forutsetning for å utvikle en verdikjede for flytende havvind, og gi betydelig verdiskaping og eksportmuligheter. Beregningene viser at en investering på ett pund vil gi tre-fire pund tilbake.
Havnene vil bidra til å gjøre Storbritannia attraktivt både for store utbyggere av havvind og utviklere av nøkkelkomponenter og teknologi.
De vil i tillegg gi 23.000-30.000 ekstra arbeidsplasser innen havvindsektoren.
Norge trenger en havnestrategi for å utnytte potensialet
I en norsk kontekst kan havner og havneinfrastruktur bli et «kinderegg», som legger til rette for å utvikle verdikjeden for havvind, gir betydelige inntekter, og sist, men ikke minst bidrar til å posisjonere norsk havvindindustri på en måte som gir et konkurransefortrinn.
Skal vi komme dit, trenger vi en strategi for havner, basert på en objektiv kartlegging av de norske forutsetningene. Havvindhavner skal dekke et behov for alt fra montering av ulike typer understell, tårn, blader og turbinhoder, til tørrlagring, våtlagring, håndtering av forankringstau strømkabler og transformatorer og kraner. Vi må derfor vite hvilke typer havner vi har og kan utvikle, hvor de skal ligge, hvordan de kan utvikles sammen og hvordan de skal finansieres.
En slik kartlegging og strategi bør være teknologiuavhengig og se behovet inn på 2030/40-tallet, slik at de kan benyttes av ulike konsortier og ulike tekniske løsninger. Da kan vi få en effektiv utvikling av norske havvindhavner og etablere et betydelig konkurransefortrinn for norsk havvindindustri.
Noen kilder:
