Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Tor Haakon Bakken, professor ved Institutt for bygg- og miljøteknikk, NTNU
Fredag 29. september bidro jeg til arrangementet «Forskernatt», gjennom NTNU sin satsning på «bærekraftig vannkraft». Forskernatt er et arrangement med hensikt å vise fram forskning ved NTNU og som en arena for å rekruttere unge til forskning og universitetsstudier.
Etter foredraget om «Vannkraft på naturens premisser» som to PhD-studenter fra Institutt for Biologi og Institutt for Bygg- og miljøteknikk holdt, overvar jeg innlegget om kjernekraft av Jan Emblemsvåg fra Institutt for Havromsoperasjoner og byggteknikk.
Det var ganske sjokkerende.
Jeg er overhodet ingen kjernekraftekspert, men jeg har lest nok til å forstå at dette innlegget ikke presenterer kjernekraft på en balansert måte. Kjernekraftens fordeler ble behørig omtalt, men problemstillinger knyttet til håndtering og lagring av avfall ble bagatellisert og ulykker med spredning av radioaktive stoffer ikke nevnt. Avfallet ble tvert imot omtalt som en ressurs som kan dekke Norges kraftbehov i tusenvis av år framover. Hvis man ignorerer disse to hovedinnvendingene mot kjernekraft, så kommer kjernekraften ganske godt ut, og det er da ikke rart at ungdommen nikker anerkjennende at «...dette bør man virkelig satse på».
Til Emblemsvåg; Hvorfor forteller du ikke de unge, kommende studentene om det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sin store bekymring for sikkerheten ved det russisk-okkuperte kjernekraftverket Zaporizjzja i Ukraina? Hvorfor forteller du ikke de unge om de 2,5 tonn med anriket uran på avveie i Libya tidligere i år og hvilken trussel slikt avfall kan utgjøre hvis det kommer i hendene på terrorister ? Hvorfor forteller du ikke om alle de tusenvis av reinsdyr som er nedslaktet i Norge, flere tusen kilometer unna Tsjernobyl, i etterkant av den fatale ulykken i 1986? Det synes jeg du bør gjøre neste gang du snakker om kjernekraften.
Hvordan bør formidling av kunnskap om energi og deres teknologier gjøres?
Vi som jobber med vannkraft valgte å belyse teknologien med dens styrker, svakheter og problemer gjennom å stille med en tradisjonell vannkraftingeniør (PhD-student på Bygg- og miljøteknikk) som snakket om teknologien og de positive sidene, og med en biolog (PhD-student) som representerte naturverninteressene.
Jeg tror dette ga et balansert syn på vannkraften. Dette er ikke nødvendigvis slik det må gjøres, men dette kan være en måte.
Jeg synes også det er verdt å tenke over hvorvidt NTNU skal gi kjernekraften så stor plass ved et slikt rekrutteringsarrangement.
Ja, det skaper masse oppmerksomhet når Emblemsvåg presenterer det «hav av muligheter» som finnes rundt denne teknologien. Men, er det den oppmerksomheten vi trenger hvis den ikke er framstilt på en noenlunde balansert måte? NTNU har jo heller ingen studier å tilby på området, gjør veldig begrenset forskning på temaet, og det er ytterst få jobber innenfor fagfeltet.
