Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.

Av Stein-Gunnar Bondevik, rådgiver kommunikasjon og næringsutvikling. Hansen & Bondevik AS (tidligere direktør for samfunnskontakt i Troms Kraft)

Rystad Energy publiserte nylig en rapport om kjernekraftens fremtidige rolle i Norge. Rapporten ble av fagfolk karakterisert som god og balansert, men ble forsøkt skutt ned av selskapet Norsk Kjernekraft fordi den er finansiert av NHO-systemet. Hva som var galt i selve rapporten, var de ikke like tydelige på.

Antagelig handlet det om at rapporten ga en tydelig tommel ned til de som anser kjernekraft som en løsning på klimakrisen, løsninger som ikke kan vente. Norsk Kjernekraft har klart å få en rekke norske kommuner til å tro at en ny teknologi med små, modulære kjernekraftverk er like om hjørnet; her er det bare å sette av tomt og lage avkjøring og, for all del, si nei til fornybar kraft, det trengs ikke.

Kommunene som har sagt nei til fornybar kraft og ja til kjernekraft er kraftig forledet.

Neste generasjon kjernekraft (SMR) er på ingen måte hyllevare. Bare i år har det eneste amerikanske SMR-prosjektet med myndighetsgodkjenning, kastet inn håndkleet. Og Rolls Royce, som leder an i Storbritannia, rapporterer om store problemer i sitt prosjekt. Deigen er til heving, likevel farter Norsk Kjernekraft rundt og selger ferdigstekte boller. Og bidrar med det aktivt til å utsette den nødvendige omstillingen for å takle klimakrisen.

Hvem gjør vi oss avhengige av?

Neste generasjon kjernekraft i Norge ligger, ifølge Rystad, langt frem i tid, den vil være svært kostbar, den vil kreve bred offentlig satsing, investeringer og subsidier. Den kommer med en rekke problematiske sider som er kostbare og kompliserte for samfunnet å løse. Atomavfall er farlig i 1000 år, og det kan ikke tas lett på.

Men kjente forhold som høy pris, overskridelser, lagringsproblematikk og miljøkonsekvenser blir nesten for teknikaliteter å regne dersom man tar inn over seg det aller største problemet med kjernekraft, gammel eller ny type, og det er forsyningskjeden for uran og hvem vi gjør oss avhengig av.

Hvis det er ett tidspunkt i historien der vi som energinasjon bør ha forstått at avhengighet av Russland må unngås, så er det nå.

Putin, og Putin-vennlige regimer i øst og sør, sitter i førersetet både på utvinning og anriking av uran. Det er ikke tilfeldig at anriket uran er unntatt fra sanksjonsbestemmelsene i forbindelse med Ukraina-krigen; USA handler for milliarder hos russerne, ettersom de ikke lenger har egen produksjonslinje for anriket uran. Bare i tiden etter at sanksjonene ble innført, har russerne solgt nukleære produkter til vestlige land for nesten 20 milliarder kroner. I løpet av det neste tiåret regner russerne med å eksportere for over 2000 millarder.

Nylig ble det slått alarm i Frankrike etter et kupp i Niger, fordi kuppet truer leveransene av uran. Niger leverer 15 prosent av Frankrikes behov og 20 prosent av EUs behov. Som om ikke problemene i Afrika var nok, måtte president Macron i høst reise på en smisketur til Kazakhstan for å sikre landet innsatsfaktorene de trenger. Kuppmakere og østlige autokrater er altså de nye garantistene for lys i husan.

Hjemfallsloven

I Norge er vi svært stolte av hjemfallsloven som sikret nasjonalt eierskap til vannkraftressursene. Energisikkerhet og kontroll med forsyningen sitter i ryggmargen til nordmenn. Vi har Europas beste vindressurs, både til lands og til havs, i tillegg til vår unike magasinlagring av vann i fjellene, som vi er mer eller mindre alene om å ha.

Skal vi virkelig overlate kontrollen over selve energikilden til utenlandske aktører, attpåtil slike vi overhodet ikke ønsker å sammenligne oss med, og samtidig gi fra oss den unike muligheten vi har til å skape nye milliardinntekter for fellesskapet ved hjelp av våre egne fornybare ressurser? Det er i så fall dobbelt selvmål.

Rystad-rapporten stenger på ingen måte døren for muligheten til å innfase kjernekraft en gang i fremtiden. Det synes jeg er fornuftig, det er mye som skjer på området internasjonalt, og som samfunn må vi la forskning og utvikling gå sin gang, for så å innfase riktig teknologi på riktig tidspunkt. Kjernekraft er ingen av delene akkurat nå.

Tvert imot: Å satse på en umoden teknologi, fra en ikke-fornybar kilde i en geopolitisk kaotisk verden - for en nasjon som er selvforsynt gjennom fornybare energikilder - vil være et strategisk bomskudd av historiske proporsjoner.