Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Thea Øverli, storkundekontakt i Lede
Det siste året har én etter én av regionale nettselskap rukket opp hånden og meldt om fullt nett frem til rundt 2035, etter å ha fått sine «driftsmessig forsvarlig»-brev fra Statnett som skriftlig bekrefter det vi lenge har visst om: Vi er i en kapasitetskrise. Jeg tør ikke tenke på verdiskapningen som kan gå tapt for Norge om det fortsetter slik.
Det tar lang tid å bygge nett. For lang tid. Men å bygge fortere eller bygge mer i forkant løser ikke krisen vi står i fort nok, selv om det også er viktig på lang sikt. Vi trenger kapasitet nå.
Den eneste «quickfix»-løsningen vi har for å få mer kapasitet de neste årene, er å utnytte det eksisterende nettet bedre. Det vil si at vi må tilknytte mer enn vi tidligere har ansett som driftsmessig forsvarlig gjennom å utnytte reservekapasitet via tilknytning med vilkår og planlegge og drifte nettet med høyere risiko.
For risiko er produktet av sannsynlighet og konsekvens. Konsekvensene av økt risikovillighet kan være store og lette å dramatisere (det blir mørkt!), men det er sjelden vi belyser hvor lav sannsynligheten for de ulike scenarioene faktisk er. Noen scenarioer er mer akseptable enn andre, og de må vi snakke høyt om.
Med et så stort behov for mer kapasitet som nå er det et legitimt spørsmål om ikke samfunnet kan tåle litt dårligere forsyningssikkerhet i enkelte timer i året, mot at vi får realisert mer av køen.
Sannsynligvis brukes det store sikkerhetsmarginer hos de fleste nettselskap, og det er mer å gå på innenfor en akseptabel risiko. Så hvorfor tar vi ikke mer «akseptabel risiko»?
Det er lettere sagt enn gjort, både å definere og å gjøre noe med, noe de siste årene har vist tydelig. For disse «ingeniørmarginene» som Aasland så fint kaller det, sitter dypt.
Økt risikovillighet har vært et hett tema i høst, og det har vært mange forslag til løsninger og ny teknologi som kan hjelpe, samt en del pekefingre. De fleste er enige i at nettet kan utnyttes bedre, og at økt risiko på rett tid og sted er nødvendig. Men det er også vanskelig å gjennomføre i praksis, og jeg har lyst til å pirke på én av de underliggende grunnene: Saksbehandlernes manglende insentiver og verktøy for å regne på verdien av økt risiko mot verdiskapningen det kan realisere.
Risikovillighet er personlig
Jeg har savnet perspektivet til saksbehandlerne i høstens debatt. Hvorfor har ingeniørene behov for disse marginene? Hva skal til for at en saksbehandler tør å fremme en beslutning utenfor sin komfortsone, spesielt når de ikke ser hele bildet av det som står på spill?
Når vi nå er i en kapasitetskrise er det åpenbart at å ta mer risiko er riktig, men for en ingeniør som skal fremme beslutningen er det personlig. Det er tungt å sitte med analyser og ta valg som kan medføre store konsekvenser hvis det skulle vise seg å være feil valg. For det er faktisk snakk om drift av Norges viktigste infrastruktur, i verste fall liv og helse.
Jeg har kjent på denne følelsen som fersk nettplanlegger, og frykten for å personlig bli stilt til veggs dersom man fremmer feil beslutning. Den usikre verdien av økt kapasitet står seg dårlig mot den kjente verdien av brudd i strømforsyningen, eller gud forby, overinvestering i nett. Da er det lettere å være litt risikoavers, fremfor å ta det store bildet innover seg.
Risikovillighet er kultur
Det er ikke nok å fortelle i media at man skal ta mer risiko, uten at man faktisk implementerer det helt ut i røttene av organisasjonen. Og det er krevende, fordi det handler om å endre en kultur som har dype røtter. Vi har alle hørt om «nettselskapsgubbene», og vi har nok alle kjent litt på at vi er en av og til. I Lede jobber vi mye med kultur for læring og rom for å prøve nye ting med støtte fra ledelsen. Dermed dempes frykten for å feile.
For det må heies på de som tør å utfordre satt praksis. Det er derfor veldig gledelig å se Statnett har satt opp «mot» som kjerneverdi. Så får vi håpe at kjerneverdien ikke bare er til pynt, og at dette er noe de faktisk kommer til å lede etter.
Resten av bransjen bør i så fall følge etter. Det kreves mot fra samtlige aktører i nettbransjen fremover, både nettselskap og myndigheter. Mot til å gjøre endringene som er nødvendige for å møte behovet for mer kraft, og skape en kultur i bransjen med mindre frykt for å ta feil beslutninger.
Og kanskje aller viktigst, mot til å se seg selv i speilet, fremfor å rette pekefingeren til alle andre etater rundt seg. Hva kan man gjøre i egen organisasjon for å legge til rette?
Økt risikovillighet krever bedre insentiver
Skal man gå utenfor komfortsonen, må man gi riktige insentiver. Nettselskapene er vant til å måle forsyningssikkerheten, men ikke hva som kan realiseres ved proaktiv nettutbygging eller å bygge ut med overkapasitet når man først bygger.
Et godt eksempel er driftsmiljøet, hvor entusiasmen for økt risikovillighet fort stopper, og det er forståelig. For hvorfor i all verden skal de ønske mer risikofylt drift? De har så å si ingen insentiver til det, heller det motsatte. Historisk har driftsingeniørenes suksess blir målt i forsyningssikkerhet og de streber dermed etter tilnærmet 100 prosent oppetid. Avbrudd straffes med Kile, og her måles de på hvor lav Kile de har hvert år.
Det driftsmiljøet ikke måles på derimot, er den fortrengte verdiskapningen de kan frigjøre ved å tørre å tilknytte mer. Og når det også innebærer å leve med mindre marginer og mer krevende og kompleks drift, som svekker det de faktisk måles på, er det ikke akkurat en sukret gulrot.
Hvor er metodikken?
Det er krevende å fremme beslutninger der man må veie forsyningssikkerhet opp mot verdiskapning. Saksbehandlerne har få insentiver til endring og lite verktøy for å regne hjem den økte risikovilligheten.
Det trengs en metodikk som gjør det lettere for å verdsette kapasitet og dermed ta mer risiko for å legge til rette for fremtidig verdiskapning, opp mot den økte risikoen det medfører. Da kan vi endelig få svaret på det nærmest svevende filosofiske spørsmålet:
Hva er egentlig verdien av én megawatt til?
Thea Øverli er fast spaltist i Europower.
