Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Sjur Kristoffer Dyrkolbotn, eier av småkraftverk og professor ved Høgskulen på Vestlandet
Strømprisutvalget konkluderer i sin rapport med at «det markedsbaserte, desentraliserte engrosmarkedet for kraft bør bestå».
Dette er problematisk, ikke minst fordi dagens system for engroshandel med strøm hverken er markedsbasert eller desentralisert.
Systemet er auksjonsbasert og teknokratisk. Strømprisen fastsettes av en datamaskin basert på en algoritme kalt Euphemia, ikke et marked. Algoritmen tilsvarer én mulig løsning for auksjonsbasert omsetning, men den passer svært dårlig for en vare som strøm. Løsningen er heller ikke i samsvar med den opprinnelige faglige begrunnelsen for å innføre et auksjonsbasert system for strømhandel.
Det opprinnelige forslaget gikk ut på at det burde etableres et såkalt «spotmarked». Dette skjedde aldri. Man beholdt ordet, men endret betydningen: det man i dag omtaler som «spotprisen» på strøm er ikke en spotpris, men en aggregert områdepris. En «spotpris» forutsetter at varen kjøpes der den produseres, «on the spot». Dagens områdepriser er derimot basert på en fiksjon om at all strøm i samme sone brukes og produseres på samme sted. Denne fiksjonen er problematisk, blant annet fordi den medfører at strømkundene subsidierer kraftselskapene over nettleien.
Skadelig fiksjon
Dagens «strømmarked» baserer seg også på en annen fiksjon, som er enda mer skadelig. Prisen fastsettes nemlig som om det bare finnes én strømkjøper og én strømprodusent per sone. Dette er en konsekvens av at Euphemia benytter såkalt marginalprising. Da slår man sammen alt som tilbys og alt som etterspørres og setter en enhetspris ut fra det totale tilbudet og den totale etterspørselen. Prisen for all strøm blir da bestemt av den kjøperen som har størst vilje til å betale for den dyreste strømmen noen er villig til å produsere. Dette er absurd for en vare som strøm i et land som Norge.
Det meste av strømmen i Norge er regulerbar vannkraft som i hovedsak stod ferdig utbygd før 1990. Denne strømmen koster ikke stort mer enn 10 øre/kWh å produsere, men kan med dagens auksjonssystem selges for mange ganger dette, ikke bare i utlandet, men også til husholdninger i Norge. Det skapes slik en betydelig superprofitt for eierne av gamle vannkraftverk, på samfunnets bekostning.
For å rette opp i dette, må strøm fra gamle vannkraftverk holdes adskilt fra andre kraftkilder, for eksempel ved at det innføres et såkalt toprissystem.
Regulerbar vs ikke-regulerbar kraft
Toprissystemer diskuteres i disse dager også i andre deler av Europa, men som regel med et annet fortegn. I de fleste europeiske land er det nemlig den regulerbare kraften som er dyrest å produsere. Dette er fordi den regulerbare kraften avhenger av prisen på gass og kostnaden med å drive atomkraftverk.
Den ikke-regulerbare kraften er til sammenligning billig i drift. Den avhenger av vind og sol, men dette koster ikke noe når kraftanlegget først er bygget. Todeling av markedet vil da normalt bety at den ikke-regulerbare kraften koster mindre enn den regulerbare, mens prisen samlet sett forblir høy. I Norge vil en tilsvarende ordning få en helt annen virkning. Den regulerbare kraften vil bli mye billigere, og de effektive strømprisene vil falle dramatisk.
Det er mange måter å innføre et slikt differensiert system på. På lengre sikt bør det skje ved at Euphemia erstattes av en ny algoritme for auksjonsbasert energiomsetning. På kort sikt kan det imidlertid skje på en enklere måte, gjennom innføring av en ny særavgift for eldre vannkraft, som går til fradrag i strømprisen for norske husholdninger.
Dette kan og bør automatiseres, slik at den effektive strømprisen for norske husholdninger uten videre blir lavere jo mer vi får inn i særavgift. Da får folket også et stabilt økonomisk insentiv for økt strømproduksjon og økt strømeksport, i samsvar med de økonomiske realitetene på makronivå. Gjennomføringen er også enkel: dette er teknisk og rettslig sett bare en variant av dagens strømstøtteordning.
Kostprisen for den gamle vannkraften er om lag 10 øre/kWh og alt ut over kostprisen er superprofitt som bør tilfalle fellesskapet. Dette er en historisk forpliktelse, ikke et politisk standpunkt. Disse kraftverkene ble bygget av det offentlige på vegne av fellesskapet, eller under forutsetning om hjemfall.
Alvorlig tillitsbrudd
I lys av dette er det et alvorlig tillitsbrudd når det hentes inn superprofitt fra denne produksjonen, på bekostning av norske husholdninger.
Ekstra ille blir det når profitten kanaliseres over til kommersielle selskaper som heller vil investere i utlandet enn i Norge.
Det er imidlertid også problematisk når det skjer en videre verdioverføring til det offentlige i form av grunnrenteskatt, ettersom dette da i realiteten er en ekstraskatt for husholdningene, ikke kraftprodusentene.
Superprofitten bør først og fremst føres tilbake til fellesskapet i form av vesentlig lavere strømpriser, som forutsatt når anleggene ble bygget. Dette er også i samsvar med den utviklingen vi ville ha fått dersom dagens auksjonsordning aldri hadde blitt innført.
Strømprisen ble tidligere fastsatt som for et naturlig monopol, basert på hvor høy pris man trengte for å sikre tilstrekkelig ny utbygging av kraft. Når tiden for de store vannkraftutbyggingene var over, skulle prisen derfor ha gått kraftig ned. Det er grunn til å mistenke at når dagens auksjonsordning ble innført, var det blant annet etter press fra aktører som ikke ønsket en slik utvikling.
Bevisst eller ikke: dette var et kraftkupp som bør reverseres.
Særavgift
La oss derfor anta at det vedtas en ny særavgift for alle større vannkraftverk bygget før 1990. La oss videre anta at avgiften skal utgjøre 90 prosent av strømprisen ut over gjennomsnittlig kostpris for strøm produsert i slike kraftverk. Den samlede produksjonen som må betale særavgift, utgjør da anslagsvis 100 TWh per år.
Til sammenligning utgjør det samlede forbruket i norske husholdninger om lag 35 TWh per år, med andre ord mindre enn halvparten. Konsekvensen er at husholdningene vil tjene på en høyere pris i engrosleddet, hvis de får særavgiften utbetalt i sin helhet.
For eksempel, hvis snittprisen er 1 kr/kWh over året og kostprisen for gammel regulert kraft er 10 øre/kWh, vil samlet årlig særavgift som kan overføres til husholdningene utgjøre 81 milliarder kroner, mens de selv må betale 35 milliarder for eget strømforbruk. Dersom hele særavgiften går til fradrag i strømprisen, vil den effektive strømprisen for norske husholdninger da bli minus 46 øre/kWh. Man vil få betalt for å bruke strøm. Dette er neppe ønskelig, men det illustrerer at husholdningene har mye å tjene på strømeksport og økte auksjonspriser.
Norge trenger minstepris på strøm
I lys av dette trenger vi ingen makspris på strøm i Norge. Det vi trenger er en minstepris på strøm, for eksempel 10 øre/kWh, eller høyere dersom vi blir enige om det.
Når prisen i engrosleddet blir så høy at minsteprisen oppnås etter fradrag av særavgift, kan resten av særavgiften fordeles på en annen måte, for eksempel som investeringsstøtte til de som vil spare strøm eller bygge fornybar energi for eget forbruk. Behovet for slike tilpasninger viser at en særavgift ikke gir noen fullgod «liberal» løsning på dagens problemer. For å lage en slik løsning, trenger vi en annen type auksjon for engroshandel, tilpasset et internasjonalt kraftmarked med mange heterogene energikilder og forsyningsområder.
Gevinstdeling med fellesskapet bør i et slikt system også kodifiseres som en rett til medbestemmelse og utbytte, for eksempel ved at folk får aksjer i de selskapene som eier den gamle vannkraften.
Løsningen med en særavgift er imidlertid mer enn god nok som en løsning på kort sikt, og det begynner å haste. Levestandarden og utviklingsnivået i Norge går i dag ned når vi tjener mer penger på energihandel med utlandet. Dette er politisk ødeleggende.
Norske velgere kan ikke forventes å støtte en politikk der et ubestemmelig «vi» tjener store summer på papiret, mens veksten i Norge stagnerer og vanlige folk opplever å bli fattigere. Løsningen med en ny særavgift bør derfor innføres med det samme.
I motsatt fall må vi forvente store samfunnsøkonomiske tap, blant annet som følge av en stadig sterkere kraftnasjonalisme, til skade for både Norge og resten av verden.
Dette er en utvidet og videreutviklet versjon av et innlegg publisert i Aftenposten.
