Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Sigurd K. Rafaelsen, leder i Landssammenslutninga av Norske Vindkraftkommuner (LNVK)
Regjeringspartiene har sammen med partiene Høyre, Krf, Venstre og MDG inngått forlik på Stortinget om grunnrenteskatt på vindkraft. I tråd med regjeringens forslag blir det fra 1. januar 2024 innført grunnrenteskatt på landbasert vindkraft. Forlikspartene er enige om at effektiv skattesats for grunnrenteskatten senkes til 25 prosent, fra regjeringens forslag i statsbudsjettet på 35 prosent. Det er videre opplyst at produksjonsavgiften til vertskommunene holdes fast på 2,3 øre/KWh. Regjeringens forslag om at en andel av grunnrenteskatten skal tilfalle kommunesektoren, skal være en del av forliket.
Vindkraftkommunene er positive til at de kommuner som avstår sine naturverdier til fellesskapet og yter viktige bidrag til klimaomstillingen ved å legge til rette for mer fornybar energi, skal motta en andel av verdiskapingen gjennom produksjonsavgiften. Men vi mener at forlikspartiene ikke går langt nok.
Forliket etterlater en betydelig usikkerhet om mulige vertskommuner vil anse det inngåtte forliket og de lokale vederlag for tilstrekkelige til å gi sin tilslutning til de naturinngrep og lokale ulemper som følger med større vindkraftanlegg.
Ikke innfridde forventninger
De naturinngrep og landskapspåvirkninger større vindkraftanlegg fører med seg, står ikke tilbake for de naturinngrep som følger av større vannkraftanlegg. Vindkraftkommunene har derfor formidlet tydelige forventninger overfor Stortinget om at skatte- og avgiftsordningene bør kunne sammenlignes med de ordninger som i lang tid har tilgodesett vannkraftkommunene. Disse forventningene er ikke innfridd.
For det første er ikke kommunene hørt med at produksjonsavgiften burde være på 3 øre/KWh, og det oppleves særlig urimelig når den naturressursskatten vannkraftkommunene får, likevel ikke blir innført for vindkraftproduksjon. Denne forskjellsbehandlingen står uforklart.
For det andre er det usikkert om kommunene vil motta produksjonsavgiften ubeskåret: Regjeringen forbereder for tiden en stortingsmelding om inntektssystemet for kommunene, og blant de forslag fra Inntektssystemutvalget det skal tas stilling til, er å fordele andeler av den nevnte produksjonsavgiften til samtlige kommuner.
For det tredje innebærer forliket at den vedtatte grunnrenteskatten ikke skal deles slik Energikommisjonen har anbefalt mellom staten og vertskommunene. Den kommunale andelen av grunnrenteskatten skal fordeles på hele kommunesektoren, ikke som en andel av skatten, mengjennom reglene for rammetilskudd til kommunene. Når rammetilskudd fordeles mellom kommuner ut fra folketall, foreligger beregninger som viser at det alt vesentlige av grunnrenteskatten vil tilfalle større bykommuner helt uten vindkraftanlegg og ikke vertskommunene. Det er urimelig.
Stor usikkerhet
Gitt at vindkraftkommunene beholder den vedtatte produksjonsavgiften uten senere utjevning på andre kommuner, vil en kommune med et større vindkraftanlegg som produserer 450 GWh, årlig motta 10,3 millioner kroner. Dersom kommunen har innført eiendomsskatt, vil eiendomsskatt for dette anlegget med maksimal sats på syv promille utgjøre om lag det samme, men redusert til halvparten fra midten av konsesjonsperioden.
Med den reduserte grunnrenteskattesatsen og den vedtatte fordelingen på hele kommunesektoren, er usikkerheten om mulige inntekter til vertskommunen så stor at den vanskelig kan regnes inn i noen kommunal budsjettering.
Energikommisjonen har understreket at tilslutning fra berørte kommuner til landbasert vindkraft vil være avgjørende for at vi skal lykkes med omstillingen til et lavutslippssamfunn. Etter gjeninnføringen av plan- og bygningsloven fra 1. juli 2023 vil vertskommunens tilslutning ikke bare politisk, men også juridisk være en avgjørende forutsetning for utbygging av all fremtidig landbasert vindkraft.
Det gjenstår å se om det brede skatteforliket som nå er inngått, vil være tilstrekkelig for å sikre slik lokal oppslutning.
