Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens analyser og synspunkter.

Av Gerhard Eidså, daglig leder i Elinett

Nylig har vi blitt presentert for to uavhengige rapporter som tar for seg kraftsituasjonen i Møre og Romsdal, én som er bestilt av NHO og LO, og én som er gjennomført på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune. Konklusjonene i de to rapportene er sammenfallende: Vi står ovenfor en situasjon i vår region hvor mangel på kraft kan komme til å hemme samfunnsutviklingen. Dette skyldes både underskudd på kraftproduksjon og manglende overføringskapasitet i nettet.

Fylkeskommunedirektør Toril Hovdenak i Møre og Romsdal responderer blant annet med at det er viktig for næringslivet at regionen er i forkant av endringene. Det kan det være lett å si seg enig i, men hvordan gjør vi det i praksis?

Må øke investeringene

I 2017 ble vi i vår region for alvor utfordret med økte krav til kapasitet i nettet. Da fikk vi blant annet sammenfallet av henvendelse om elektrifisering av Molde-Vestnes ferja og Salmon Evolution sitt nye landbaserte oppdrettsanlegg i Hustadvika, samt en generell økning i transportsektoren. Framsynte og dyktige medarbeidere helt tilbake på 60/70-tallet sørget den gang for investeringer i strømnettet vårt som over 50 år senere var avgjørende for at vi kunne møte disse kravene.

Likevel var ikke det nok. Vi må øke investeringene. I tillegg er ikke Møre og Romsdal selvforsynt med kraft, noe som gjør oss avhengig av tilførsel utenfra, via Statnett sine anlegg. Basert på det økte behovet fra 2017 foreligger det nå planer for realisering av ny 420 kV linje og transformatorstasjon i vårt område som tilsier at vi får økt kapasitet til vår region i 2029/2030. Da har det gått over 12 år fra hoppet i etterspørsel i 2017. Er det godt nok?

Det enkle svaret er nei. Etter at Hilde Tonne overtok som konsernsjef i Statnett i 2021 har hun vært tydelig på at vi nå står i et taktskifte for det grønne skiftet. For at dette skal lykkes, må grønn industrialisering, omstilling av kraftproduksjon og nettkapasitet spille sammen.

Dersom én av disse pilarene svikter, svikter hele byggverket. I Statnett sin Systemutviklingsplan 2023 som nylig ble presentert, understrekes det da også at det er avgjørende for samfunnet at Statnett leverer nok kapasitet i tide, og at de derfor også planlegger ut ifra et scenario med høy forbruksvekst. Vi må ha mer nett raskere! Hos Statnett er taktskiftet med andre ord i gang. Hva med oss andre nettselskap? Kan vi også ligge i forkant og sikte mot «det høye scenariet»?

Ønske om at nettselskapene skal drive så effektivt som mulig

Slik rammene våre er i dag, framstår det som vanskelig. Dagens regime sine grunntanker kan vi spore helt tilbake til dereguleringen på starten av 90-tallet. Det er bygget på et ønske om at nettselskapene skal drive så effektivt som mulig. Derfor er vi også underlagt et regime for tillatt inntekt basert på hvor effektive vi er i forhold til de vi sammenlignes med. Dette svarer opp de utfordringene vi har forsøkt å løse siden starten på 90-tallet, men det svarer ikke på de utfordringene vi står overfor i dag. Når fylkeskommunedirektøren presiserer at vi må ligge i forkant, er det neppe å respondere på forespørsler hun mener.

For å mestre elektrifiseringen må vi både ligge i forkant av det vi forventer skal komme, og vi må mestre uforutsigbarheten. Da må vi også planlegge for det ukjente.

Det eneste sikre vi kan si om en elektrifisert framtid, er at den inneholder en lang rekke kraftkrevende elementer som vi ennå ikke vet hva er. Hvem kunne for eksempel for noen år siden forutse at det i dag skulle brukes tilsvarende Norges samlede kraftforbruk på å «utvinne en valuta» (Bitcoin), eller at avspilling av kattevideoer på TikTok skulle konkurrere med kraftkrevende industri?

Disse behovene høres kanskje ikke så kritiske ut, men de er en del av en samfunnsutvikling hvor stadig flere kjemper om den samme kraften og den samme nettkapasiteten.

Vi skal ikke gi avkall på tankene om effektivisering, men dersom vi mener alvor med det grønne skiftet må vi finne både politiske og praktiske løsninger som gjør at vi som danner premissene kan ligge i forkant og ikke halse etter.

Vi trenger også et taktskifte. Dersom vi bare skal respondere på behov når de foreligger, da taper vi en kamp vi ikke har råd til å tape: Kampen om det grønne skiftet.