Avfallsforbrenning er primært en nødvendig og samfunnskritisk tjeneste for trygg sluttbehandling av avfall som ikke kan, bør eller lar seg gjenbruke eller materialgjenvinne, og har dessuten en viktig beredskapsmessig funksjon for behandling av miljø- og smittefarlig avfall.
Gjennom pandemien fikk Norge demonstrert viktigheten av nasjonal forbrenningskapasitet da grensene stengte og de gule posene med potensielt smittefarlig avfall hopet seg opp.
Avfall er ikke et brensel i klassisk forstand og bransjen har svært begrenset påvirkning på sammensetting og innhold i restavfallet som mottas til forbrenning. Varmen som genereres i behandlingsprosessen spiller i dag en betydelig rolle i energiforsyningen til de største byene i landet. I 2023 utgjorde overskuddsvarme fra avfallsforbrenning 51 prosent av energien i for eksempel Oslos fjernvarme. Fjernvarmen frigjør både kapasitet i strømnettet og høyverdig elektrisitet til andre klimatiltak.
Bransjen ønsker sterkt å bidra til at Norge når sine klimamål, og vi viser her til bransjens eget prosjekt – Klimakur for avfallsforbrenning i Norge (KAN). KANs partnere kan bidra med fangst av 1,3 millioner tonn CO₂ i 2030 og dermed bidra til både lokale og nasjonale klimamål, forutsatt riktige rammevilkår.
Bransjen er tydelige på at det også for den skal koste å slippe ut CO₂. Vi er derfor positive til en felleseuropeisk inkludering i ETS. Det vil sikre like rammevilkår når det gjelder prising av utslipp fra behandling av avfall.
Den særnorske CO₂-avgiften er i dag omtrent det dobbelte av det svenske, reelle avgiftsnivået (ETS). Årsaken til dette er tredelt: ETS-prisen per 2024, en signifikant lavere svensk nasjonal beregningsfaktor (cirka 12 prosent) for CO₂ enn i Norge og et fortsatt betydelig antall frikvoter (cirka 30 prosent). Dette gir den norske bransjen en betydelig konkurranseulempe for tiden.
Skal en CO₂-avgift ha en klimaeffekt, må den treffe aktørene bakover i avfallskjeden – der avfall i utgangspunktet «produseres». Da må avgiften i første omgang la seg legge på prisen det koster avfallsbesitter å få behandlet avfallet. Det er ikke tilfelle i dag i Norge, først og fremst på grunn av en betydelig svensk og lavt priset overkapasitet, som sammen med et lavere avgiftsnivå setter prisen i et konkurranseutsatt marked. Dagens særnorske CO₂-avgift lar seg derfor ikke legge på behandlingsprisen, men stanser i stor grad hos forbrenningsanleggene. Avgiften virker dermed ikke etter hensikten.
Spesielt utfordrende har det vært de siste årene med betydelige avgiftsøkninger på kort varsel. Lav forutsigbarhet er svært krevende, både for bransjen og avfallsbesittere. Avgiften gjør nå at anleggene tappes for midler og gir svake økonomiske resultater, og svekker både konkurransekraften og muligheten for å finansiere opp kostbare klimatiltak som CCS/CCU. Både bransjen og mulighetene den har for å bidra i klimakampen, er derfor avhengig av bedre og mer forutsigbare rammevilkår.

– Blir det ny kalddusj for fjernvarme i statsbudsjettet?